Det er krig, munk! Del 5:

En tid etter denne samtalen, var det sjeldnere og sjeldnere at fader Moses gikk ut fra cellen sin. Fedrene fra de andre klostrene kom for å spørre etter ham. Rykter ble spredt. Hans hender skulle gløde og han skulle visstnok sveve i luften. De sa også at han hadde forsvunnet fra cellen sin og klosteret. Ja, cellen hadde også forsvunnet og dukket opp igjen! 

En natt, dukket englene opp som han hadde fortalt sin åndelige far om. De kom etter tiden for midnattsbønnene, rundt halv tre tiden om natten. De talte vel om ham om det gode arbeidet han hadde gjort og fortalte ham at de hadde gode nyheter: himmelen hadde anerkjent hans arbeid. De sa: "Gud har befalt at du skal få belønning for dine kamper, ditt strev, din våkenhet og din tålmodighet, mer enn alle dine kamper. Du skal hjem til himmelen, akkurat slik som Elijah."

De fortsatte hviskende, med en advarende lur stemme."Pass deg! Ikke fortell noe av dette til din åndelige far, han vil ikke tro deg fordi han ennå ikke har nådd det nivået av hellighet som du har. Hvis han hørte det vi har fortalt deg, så ville han forsøke å forhindre deg. Du vil bli nektet denne belønningen og denne æren. Djevelen kan da komme til å kjempe imot deg og rive deg ned fra det nivået du befinner deg på. Latskap vil snike seg inn i hjertet ditt og du vil miste din krone."

Moses svarte raskt:"Nei, nei dere behøver ikke å bekymre dere om den saken."

Englene fortsatte:"Dagen etter morgendagen, rundt midnatt, ved ett tiden, skal du be lenge som du pleier. Så skal du klatre opp på klosterets nordlige mur, den som vender østover. Vent på oss, så vil vi plukke deg opp i en vogn slik at du vil bli tatt opp i herligheten. Men som vi har sagt, pass deg så du ikke forteller dette til noen."

Så forsvant englene.

Det var som om hele verden dirret foran øynene hans og jorden beveget seg under hans føtter. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Skulle han glede seg? Skulle han gråte? Var det døden eller skulle han virkelig rykkes bort inn i herligheten? Skulle han fortelle dette til sin åndelige far eller ikke? Hvorfor var han så rådvill og hva kunne han egentlig fortelle? Hans åndelige far ville jo ikke forstå ham, han ville forsøke å forhindre ham. Hvordan kunne han være ulydig mot en guddommelig befaling? Hvordan kunne han være mistenksom i noe som ethvert menneske ønsket seg?

Han kunne ikke sove den natten. Da morgenen grydde, spiste han ingenting. Han ba ikke engang. Hvorfor skulle han be? Bønn er jo for de som begynner på den åndelige veien, han var jo allerede kommet fram. Gud hadde kalt ham på en måte som aldri hadde skjedd noe menneske før. Han var å ligne med profetene, Elijah fra Tishve. Hvilken ære!

Hvor mange ganger har de ikke foraktet meg og anklaget meg, men jeg har holdt ut. Endelig har Gud kronet meg for mine kamper,"sa han til seg selv.

Han begynte å banke på døra fra innsiden av cellen sin, syngende:"Fai Pe Pi Ehooh... Fai Pe Pi Ehooh." (Dette er dagen, fra Salme 118,24)

Det han ikke visste var at et ondt råd også var samlet, på samme tid, som sang med stygge stemmer:"Fai Pe Pi Ehooh....Fai Pe Pi Ehooh."

Han sang med glede og ubevisst. De sang med full bevissthet, med skadefryd, idet de var sikre på seieren. 

Den spesielle natten var veldig kald og det blåste. Tre munker bakte brød til nattverden i Betlehem, og gjorde seg klar for liturgien. 

Omlag klokken halv tre om natten, hørte de en lyd som av en kollisjon, etterfulgt av et hjerteskjærende smerteskrik. Så var alt helt stille. Fedrene rev opp døra og løp ut for å se hva som hadde skjedd. De løp mot det stedet hvor de hadde hørt ropet, idet de korset seg og ba korte bønner, idet de undret seg over hva dette kunne være? Underveis, idet de passerte klosterets nordlige port kunne de høre stygge og forferdelige stemmer som lo. Stemmene ble borte men startet på igjen inntil de forsvant helt og alt var taust. Når de tre fedrene åpnet porten, kunne de høre en svak stønnende lyd. Da så de kroppen til en munk gjennomvætet av blod. De tente en fyrstikk for å kunne se. Det var fader Moses. 

De bar ham raskt inn i klosteret. Mange av munkene, som hadde bedt i sine celler, hadde allerede samlet seg for å se hva som hadde skjedd. De bar ham til hans celle. Fader Makari, som hadde vært lege før han ble en del av klosterfellesskapet, løp til cellen for å forsøke å hjelpe . Idet han undersøkte ham fant han flere brudd i hans hender, legger og ribben og han hadde sannsynligvis indre blødninger. Han forbant de sønderknuste benene og de bar ham til et tre-skur. Der gav de ham litt saft å drikke. Han klarte med stor anstrengelse å reise seg litt opp for å ta en munnfull. Alle munkene samlet seg rundt ham og undret seg over hva som hadde skjedd. Hegumen Mina, abbeden, kom og ba munkene om å forlate ham slik at han kunne hvile og be for ham. Så satte han seg ned sammen med to av fedrene, inkludert fader Makari, og de forsøkte å trøste ham. Men han klarte ikke å stoppe å stønne på grunn av sterke smerter.

Han falt i koma. Fedrene satt rundt ham, de var overrasket, full av smerte og bekymring for fader Moses. De løftet sine hjerter i bønn for ham. Ingen av dem kunne svare på dette spørsmålet. Hva var det som egentlig hadde skjedd? 

Moses våknet. Fremdeles stønnende i smerte. Han ba dem tilgi ham og om syndenes forlatelse fra fedrene som var samlet rundt ham. De trøstet ham. Han sa:"jeg har syndet. Jeg underordnet meg ikke advarslene fra min åndelige far. Jeg falt for djevelens forførelse. De forførte meg."

fortsettes