Herren betror seg til sine venner

En god venn av meg kom på besøk i dag. Det satte jeg stor pris på. Han fortalte om en bekjent av oss som han nylig hadde møtt, og som en tid hadde oppholdt seg i Egypt. Der hadde han truffet en av de 'moderne ørkenfedrene'. En koptisk munk som levde tilbaketrukket i bønn.

Vår felles bekjente ville gjerne vite litt mer om denne mannens liv. Hva han ba om? Den koptiske munken kunne blant annet fortelle at han ba for verden, for statsledere med navns nevnelse. Hvordan holder du deg oppdatert ville vår venn vite? Du har jo verken radio eller TV eller aviser? Den koptiske munken så forundret på ham og svarte: "Gud holder meg orientert. Han forteller meg hva jeg skal be om og hvem jeg skal be for!"

Selvsagt!

For oss er det jo ikke det. Men for Herrens venner, for bederne, er det noe helt naturlig. Herren betror seg til sine venner.

Hva skulle vi ha gjort uten dem. Hva skulle verden gjort uten de stillfarne bederne, de som ikke gjør noe nummer ute av seg? Kanskje det jeg skriver nå overrasker deg, men Jesus ber ikke for verden. Han sier det rett ut i Joh 17,9: "Jeg ber ikke for verden..." Han ber for de som kommer til tro på Ham gjennom oss, men ikke for verden. Den oppgaven er nemlig vår!

I møte med disse som trekker seg tilbake, som lever i stillhet og bønn, tenker nok noen at deres liv er aldeles bortkastet. Men da har de ikke forstått forbønnens tjeneste!

Munken på bildet er ikke munken som omtales i denne artikkelen. Dette er fader Lazarus, opprinnelig fra Australia. Han lever nå i en hule i fjellene ved Rødehavet, alene, og er knyttet til hellige Antonius-klosteret drøyt 320 km sørøst for Kairo, Egypt. Mesteparten av tiden tilbringer han i bønn, men av og til kommer han også til klosteret for å feire gudstjeneste. I mer enn 40 år levde han som ateist, han er høyt utdannet som filosof. Men så fikk han et radikalt møte med Kristus, brøt over tvert og tilbringer resten av sitt liv i bønn. Igjen sier jeg, vi hadde ikke klart oss uten slike, de bærer verden i sine forbønner.