Puslebrikkene som mangler, del 1

Evangeliet er mot-kulturelt! Jo lenger jeg lever, jo mer synes jeg å se akkurat det. I hvert fall om vi tar evangeliene på ramme alvor.

I den siste tiden har to skriftsteder levd sitt eget liv i meg. Det ene er et vers fra Magnificat, hvor Maria, fylt av Den Hellige Ånd, synger:

"Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave..." (Luk 1,52)

Vi lever i en tid med så mye konkurranse. Om å lykkes, komme seg frem og opp. Hvor verdien på et menneske handler om din arbeidsevne. Når du blir syk er NAV opptatt av å finne ut hva som er din 'rest-arbeidsevne'. Det er der verdien din ligger. Hva du er flink til og lykkes med, og som samfunnet kan dra nytte av. Norge er blitt et samfunn for de sterke, med en forakt for svakhet. I enkelte kristne miljøer møter vi det samme: forakten for svakhet. Der skal troen være sterk. Der skal man bekjenne de rette tingene.

Men evangeliet er ikke gode nyheter for de vellykkede, de sterke, de rike. Evangeliet er gode nyheter for de fattige. For de lave. For de små. For de marginaliserte.

Mange har brukt mye av livsreisen til å skape indre barrierer for å kunne beskytte seg mot vår egen frykt og sårbarhet. I møte med Jesus lærer vi derimot å leve fra hjertet, og på grunn av Hans nåde tør vi opp, lærer å slippe taket og vise hvem vi egentlig er.

Studerer vi evangeliene ser vi at i kretsen rundt Jesus fantes de som ikke fikk til livet. Der finner vi de mislykkede, de elendige, de ingen ville vite av.

Med årene har jeg lært at de mest foraktede er de som også kan helbrede oss, hvis vi blir deres venner. For de viser oss at vi kan være svake, kan mislykkes, kan være små - og redde.

Om Jesus heter det: "Han er steinen som ble VRAKET av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein." (Apg 4,11)

Mange svake, marginaliserte, syke, funksjonshemmede vrakes. Men de er viktige byggesteiner. Problemet er at bygningsmennene ser dem ikke.

Jeg har også lært dette: Det enkelte menneskets egentlige verdi handler ikke om dets intelligens, men om hjertets visdom. Jeg har funnet at Gud har valgt å manifestere seg selv gjennom mennesker med funksjonshemminger, gjennom de lave, de små, gjennom deres sårbarhet og deres hjerters enfoldighet.

Jeg blir også mer og mer klar over at Det nye testamente ikke viser til en indvidualistisk tro. Den kristne troen handler ikke om meg, mitt og mine - men om VI! Den handler om en kropp hvor hver enkelt av oss et et lem. En del. En viktig del. Men vi er ikke alene. Alt avhenger ikke av oss. Troen er altså ikke en individuelt prosjekt. Husk at når vi fremsier trosbekjennelsen så bes den i flertallsform, ikke i entall. Jeg tror sammen med kirken.

(fortsettes)