En velsignelse

Ganske ofte får jeg spørsmål om den velsignelsen jeg pleier å lyse ved slutten av en gudstjeneste eller et seminar jeg holder. Jeg har hatt lignende keltiske velsignelser i tankene, når jeg formulerte denne. Den lyder slik:

"Herre, takk at når vi går ut av kirken denne formiddagen så har du gått foran oss. Vi ber om at vi må få nåde til å sette beina våre opp i fotefarene dine. Du er alltid foran oss. Det gir stor trygghet. Du er veien.    

Takk for at du er ved min høyre side, såvel som ved min venstre side. Du er bak meg. Du kjenner meg så godt. Du kjenner alle mine skrøpeligheter, mine feil, mine mangler, min angst, min tvil, alle mine spørsmål og min synd. Likevel er du over meg med all din nåde, barmhjertighet og tilgivelse. Og du er under meg med dine evige armer. Og når jeg faller, faller jeg pladask opp i armene dine. Du løfter meg opp på fanget ditt og jeg ber om nåde til å bikke hodet mitt inn til brystet ditt, for å høre hjerteslagene dine og hvert av dem forteller det jeg innerst inne lengter etter å høre: hvor inderlig høyt du elsker meg."

Jeg synes dette bildet med det vakre lyset er en god illustrasjon til denne velsignelsen.