Hemmeligheten ved å være seg selv

Faren min var skomaker. På den tiden han arbeidet laget man gjerne skoene litt store, eller romslige, om du vil, slik at et barn hadde noe å vokse i.

Ved ulike faser av livet kan man komme i situasjoner hvor skoen absolutt føles for stor. Oppgaven vi har tatt på oss kjennes slik ut. Den vi skal ta over etter hadde virkelig store sko. Jeg har følt det slik mange ganger i livet. Jeg var ung og uerfaren, men hadde pågangsmot. I dag ville jeg ikke våget meg på det samme. Jeg er blitt klok av skade. Så gjorde jeg da også mange feil. Jeg trodde jeg mestret situasjoner jeg slett ikke hadde forutsetning for å mestre. Ikke minst som ung pastor har jeg kjent det slik.

Med årene har jeg forhåpentligvis modnet. Nå er jeg blitt så gammel at jeg ikke bryr meg på samme måte om hva folk mener. Jeg er blitt tryggere på meg selv. Og jeg forstår mer betydningen av å være meg selv. Jeg er ikke deg, og du er ikke meg. Så jeg vil være meg, så får du være deg. Jeg er utrustet slik, og du slik. Jeg har gaver, du har gaver. Det oppstår så mange problemer når jeg vil være en annen enn den jeg er. Og det var ikke slik Gud tenkte meg.

Han skapte meg original.

Han sørger når jeg blir en dårlig kopi.

Om jeg er meg selv med de begrensningene jeg har vil jeg likevel bære mer frukt i livet mitt, enn at jeg spiller en annen rolle, og lever et annet liv enn det som er mitt eget. Å leve med de begrensningene jeg har, vil også føre til mer og større ro i livet mitt, enn at jeg bruker krefter på å være noe jeg ikke er.

Jeg har funnet at det er befriende å være seg selv. De skoene jeg går med nå klemmer ikke. Ikke får jeg gnagsår av dem heller.