Alene, men elsket

Herre, av og til føler jeg meg veldig liten. Særlig når jeg skuer opp mot det stjernestrødde himmelhvelvet. Da er jeg liten da. Liten som en prikk i det store, store kosmos. Hva er da et menneske?

Innfor evigheten, dette veldige, da føler jeg meg liten.

Men du sier du husker oss. Tilgi meg, Herre, men av og til har jeg mine tvil. Av og til kjenner jeg meg veldig alene. Alene med avgjørelser som må tas, alene når sykdom herjer med kroppen, alene i natten, og noen ganger alene om dagen, selv om det er mennesker rundt meg. Av og til, Herre, og oftere og oftere, kjenner jeg meg ganske sliten.

Men så opplever jeg også mer og mer dette: at du elsker meg. Virkelig elsker meg. Ikke pliktskyldigst, men raust. Du favner meg, og holder meg. Jeg merker det.

Er det noe jeg ikke får nok av, Herre, så er det kjærlighet. Betingelsesløs kjærlighet.

En kjærlighet som er stabil, og som det er like mye av på søndag, som på mandag. En kjærlighet som elsker meg i den djupeste dalen. En kjærlighet som berører meg når jeg er på høyden.

Men jeg forstår ikke alt dette. Livet er for komplisert.

Noen ganger får jeg lyst til å sitte slik å huske, som barnet på bildet, og bare se.

Se deg. Øynene dine.

Det holder, Herre.

Jeg har sett kjærligheten i aua til Tømmermannen fra Nasaret.

Det blikket bærer meg gjennom alt. Alle dager.

Herre, kan jeg ikke bare få gynge, og gynge og spise honningkaker med de hellige?