En bønn når dagen blir sval

Herre, du vandrer i hagen når dagen blir sval. Du kommer til meg så mildt. Ditt nærvær fyller meg med en stille glede. Bladene som rasler i vinden, sommerfuglene som svinser omkring, duften av lavendel, og humler som surrer, gjør meg lykkelig.

Men nå er det stille, Herre. Det er taust i skogen. Hvor er tilbederne dine blitt av? Fuglene synger ikke. Er det for varmt? Det er det for meg. Derfor trekker jeg ut i hagen i kveldingen når skyggene kommer. Men jeg følger med skjærene og kråkene, Herre, de som har bosatt seg i nabolaget. De skvatrer og hopper så lystig omkring. I går, når vi vannet, dukket en stær opp, men den var også så stille. Ventet bare til vi hadde gått vår vei, og håpet på å dra opp en mark eller to. Finnes de virkelig der nede, i den knusktørre jorda?

Tal, Herre, din tjener hører.

Du, Guds kjærlighets pust,
Hellige Ånd.
Blås! Blås! Blås!

Du som svevet over vannene,
når alt var øde og tomt,
og det var mørke over det store djup.
Blås!

Ruah - Guds åndepust.
Skap liv på nytt. I meg!
Skap i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd inne i meg.
Kast meg ikke bort fra ditt åsyn!

Nei, bli her - hos meg. Det lir mot kveld.

Jesus, min glede.
Selv om jeg svikter,
blir Din kjærlighet stående,
og Du sender Din Hellige Ånd over oss.

Foto: Bildet er tatt av min kurdiske venn Samal Rahmani.