Når livet vårt slår ihjel ordene vi sier

Hva hjelper det oss å påberope oss at vi eier sannheten, og snakker så fint om de riktige og viktige tingene, når livet vårt sier noe helt annet? Hva hjelper det om vi forsvarer den rette lære og sannheten når vi tar i bruk løgner for å sverte en annen?

Sosiale medier tyter over av kristne som står på sannhetens side, mener de, men hvis liv vitner om noe helt annet enn at Han som er Sannheten har tatt bolig i dem. Hva hjelper det om vi sier gode ord om Jesus, som livet vårt vitner om noe helt annet enn det som godt er? Når vi bevisst tar i bruk løgn for å ramme en annen, er det ikke sannhet vi formidler, men vi blir et talerør for den onde. I går ble noen tatt for å ha skrevet noe som var en direkte løgn, i den ene hensikt å ramme meg. Innlegget på Facebook ble slettet fordi vedkommende som skrev det nok forstod at han var tatt i løgn. Da blir det ikke så lett for folk å ha tiltro til det andre han legger ut, når han blir tatt i en åpenbar løgn. At den samme mannen også stjeler private bilder, misbruker tekst som det er copyright på og setter sykdomsdiagnoser på folk, hører også med til historien. Likevel mener han seg å være en forsvarer av sannheten!

Jeg har stor sans for disse ordene, som tilskrives Frans av Assisi:

"Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord."

Det hjelper ikke å bruke masse ord, om livene våre sier noe helt annet enn de ordene.

Det kan være grunn til å minne hverandre om apostelens ord:

"... ingen løgn kommer fra sannheten." (1.Joh 2,21)

Det er faktisk mulig å ha helt rett, og likevel ta fullstendig feil. Av og til avslører vi oss selv på grunn av den feilaktige ånd vi taler ordene i.

Skal vi kjempe for sannheten må vi selv ha vår sak i orden med Gud. Vi må snakke sant, også om andre. Løgn og Åndens fylde passer ikke sammen.