For noen år siden reiste jeg til Amerika med en damper. Kapteinen var en god kristen. Utenfor Newfoundland-kysten sa han til meg: 'Siste gang jeg reiste her, for fem uker siden, skjedde det noe som revolusjonerte hele mitt kristenliv. Vi hadde George Müller fra Bristol om bord. Jeg hadde vært på broen et helt døgn i strekk. Da kom George Müller opp til meg og sa: "Kaptein, jeg kommer for å fortelle deg at jeg er nødt til å være i Quebec lørdag ettermiddag." Jeg svarte at det var umulig. Da sa han:"Vel, vel, hvis ikke dette skipet kan føre meg dit, må Gud finne en annen utvei. Jeg har aldri brutt en avtale i de 57 år som ligger bak meg. La oss gå ned på kne og be."
Jeg så på denne Guds mann og lurte på hvilket sinnsykehus han hadde rømt fra. Jeg hadde aldri hørt noe lignende. Skjønte han hvor tykk denne tåken var? Da jeg spurte ham om det, svarte han benektende, men at han heller ikke var opptatt av tåken. Han så på den levende Gud, som hadde oppsyn med alt i hans liv.
Han knelte og ba en meget enkel bønn. Da han var ferdig, var det min tur til å be, men da la han plutselig hånden på skulderen min og sa at jeg ikke skulle gjøre det. "For det første tror du ikke at han svarer deg, for det andre tror jeg at han allerede har svart. Derfor er det ikke nødvendig for deg å be om det."
Jeg så på ham, og han sa: "Kaptein, jeg har kjent min Herre i 57 år, og det har ikke gått en eneste dag som jeg ikke har hatt audiens hos Kongen. Stå opp og åpne døren! Du skal få se at tåken er borte." Han hadde rett. Tåken var borte. Lørdag ettermiddag var George Müller i Quebec til avtalt tid."
- Mrs Charles Cowman: Strømmer i ødemarken. Rex forlag 1989, side 305-306
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar