Frem til urkristendommen? På ramme alvor?

I dag har jeg bare en undring. Hva mener man egentlig når man bruker ordene til Thomas Ball Barratt: "Frem til urkristendommen!"

Betyr det en menighetsform lik den pinsebevegelsen hadde på begynnelsen av 1900-tallet?

Jeg spør fordi det sies sjeldent noe mer enn at vi må vende tilbake til urkristendommen, slik vi finner den praktisert i menigheten i Jerusalem.

Men er det dette man egentlig mener? For gjør man det på ramme alvor så må man samtidig revidere synet på den gudstjenesteformen man har.

Urkirkens gudstjenesteform lignet ganske mye på synegogegudstjenesten. Den hadde en liturgisk form. Urkirken praktiserte eiendomsfellesskap. De første kristne ba tidebønn. De feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen.

Er det urkristendommen uten det liturgiske og jødiske man vil vende tilbake til? Hva er urkristendommen uten disse tingene?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor feirer man da Herrens måltid bare en gang i måneden?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor lever man da ikke i eiendomsfelleskap?
Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor er man da så negativ til å be Salmenes bok?

Tror man at urkristendommen 'bare' handler om nådegaver, tegn og under? Vil man ha det, men ikke innpakningen? Tror man at urkirken lignet 1900-tallets vekkelsesmøter?

Hva mener man egentlig - på ramme alvor - når man snakker om modellen i Apg 2 og 4?

Er det bare ord? En romantisk ide? Hva om vi tok Apg 2 og 4 på ramme alvor? Hvordan ville  menighetens gudstjenester se om den ble satt inn i jødisk kontekst?