Selvrettferdig - eller en som framsnakker

De siste ukene har tenkt mye på noe den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer skrev. Ordene hans er radikale og utfordrende:

"Den selvrettferdige dømmer andre, men den som er rettferdig ved tro, tjener andre."

Etter hvert som årene går reagerer jeg mer og mer på begrepene "oss" og "dem". Som om "oss" stiller i en egen klasse. Les: de som lykkes, de som får det til, de som ikke er som andre.

Jeg leser nettsider hvor det snakkes om "vi kristne" og "frelste". I motsetning til "ikke-kristne" og "syndere".

Dette "språket" er problematisk. I hvert fall når det brukes på en slik måte at vi fremstår bedre enn andre. Som selvrettferdige.

Kan vi ikke bare være mennesker? Mennesker har det til felles at de kan snuble og falle. Livet kan bli for tøft og vanskelig. Det kan gå i stykker. Det gjør det for både kristne og ikke-kristne. Og vi trenger alle noen som kan gå ved siden av oss når livet butter imot, når livet ikke henger på greip. La oss øve oss i å framsnakke hverandre, og tjene hverandre.