Thorvald

Når juli bikker over i august har jeg i mange år utført en rituale som har hatt stor betydning for meg: Jeg stiller meg foran stuevinduet, med vakker utsikt over hjembyen min og Mjøsa, og stillferdig siterer jeg et av de vakreste diktene jeg kjenner: August, av Einar Skjæraasen.

Og i dag ble en setning spesielt meningsfull for meg:

"...denne dugg av avskjed i mine hender ..."

I dag ble Thorvald bisatt fra Oslo domkirke. Han heter bare det. Thorvald.

Et stort, raust medmenneske, med tid for alle. Liten som stor. Bostedsløs som direktør. Jeg synes tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen sa det så fint etter bisettelsen: "Thorvald fikk alle til å føle at det var akkurat deg han gjerne ville møte!"

Det er spesielt to ting som har festet seg hos meg:

Hans djupe omsorg for mennesker som slet med livet. Han kunne ringe dem opp, bare for å slå av en prat, og få høre hvordan det sto til. Mange er de livsslitere som fikk nytt håp og kom seg ut av rushelvetet på grunn av Thorvald. For Thorvald var ikke menneskeverd et ord, men et ansikt og et navn. For ham fantes det ikke noe stigma. Alle er like mye verd.

Det andre som har festet seg hos meg er frokostbordet til Thorvald. Rundt frokostbordet benket statsledere seg for å spise gulost og kneipbrød. Her ble det plass for både det personlige og det storpolitiske. Her ble konflikter dempet, her lyttet man og lærte.

Jeg skulle ønske mange kristne kunne lære litt av disse frokostmøtene. I stedet for å føre samtalene i sosiale medier, burde man benke seg rundt et frokostbord og spise sammen! Da hadde tonen blitt annerledes.

"Denne dugg av avskjed i mine hender ..."

Det er vemod over denne dagen. Samtidig føler en hel nasjon takknemlighet for at det i Norge har hatt et menneske som het Thorvald. Han vil ikke bli glemt. Thorvald gav Norge et mer menneskelig ansikt. Et ansikt som sprakk i latter, et ansikt med djupe, medfølende øyne.