Vi skal stanse ved et velkjent bibelvers denne formiddagen, men det er samtidig et av de mest utfordrende versene jeg kjenner til. Likevel er det fullt av håp:
"Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud..." (Rom 8,28)
I en annen oversettelse står det: "tjener til det gode." Jeg skulle ønske det sto: "enkelte ting tjener til det gode." Det hadde vært mye lettere å forholde seg til. Men Paulus skriver: ALLE TING, og så merker jeg meg at han skriver: "og vi vet". Dette er altså noe han og andre har gjort seg erfaringer med. Gud har en fantastisk evne til å omskape noe som egentlig i menneskelig øyne er ødeleggende og omskaper det som tjener Hans hensikter for våre liv. Ikke nødvendigvis det som var våre planer eller drømmer, men til noe som tjener Hans hensikter, vilje og planer, og da blir det til Guds ære.
Et annet av disse litt utfordrende og vanskelige versene som står i sammenheng med det vi nettopp har lest, er Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn." Det blir i meste laget for meg, for å være helt ærlig, men det ligger en hemmelighet her som vi nå skal se litt nærmere på:
Vi kan alltid være takknemlige, for også vi gjør oss erfaringer ved at Gud snur det vonde til noe godt. Ja, Gud bruker enhver situasjon uansett hvor tung og vanskelig den ser ut. Det ser nok ikke slik ut i øyeblikket, men tiden selv viser oss hvor sant det er. Hvis vi av hele vårt hjerte stoler på at alt er i Guds hender, så kan vi også frimodig la Ham få vite alle våre ønsker. Selv om vi ber om at Gud skal forandre en situasjon, bæres bønnen av vissheten om at Gud vender alt til det beste. Da blir vi ikke bitre eller skuffet hvis den bønnen vi ber ikke blir oppfylt på den måten vi hadde ønsket.
Det merkelige er at takknemligheten ofte forandrer selv de vanskeligste situasjoner. Når vi lærer oss til å takke for det som er strevsomt, kan den strevsomme situasjonen bli annerledes, uten at vi har bedt om det. Dette øver jeg meg på for tiden. Det er en vei å gå.
Ikke sjelden hender det imidlertid at den faktiske situasjonen blir forandret. Jeg snakker med en mann for tiden som er blitt meg til stor hjelp. Han sier at jeg må se på Gud som en lærer, og at jeg går på skolen. Læreren gir elevene sine stadig vanskeligere lekser for at vi skal kunne bruke stadig mer av evnene våre. Når Gud gir deg en vanskelig lekse og du reagerer med takknemlighet, så er målet nådd. Du har bestått prøven, og den vanskelige situasjonen har ikke lenger noen hensikt. Senere kommer det sikkert andre vanskeligheter. Men de er altså muligheter til å utvikle enda mer av vår iboende evne til å stole på alt det Gud gjør.
Tomas Sjödin
Jeg skal gi deg to gode eksempler på dette. Det ene er et eksempel fra nåtiden og det andre er et eksempel fra Det gamle testamente. Begge handler om levd liv med store utfordringer. Jeg vet ikke hvor godt dere kjenner til historien til Tomas Sjödin, pastor for Smyrna kirken i Göteborg, som er en del av den svenske pinsebevegelsen. Han er en skattet forfatter, og flere av hans bøker er oversatt til norsk. Lotta og Tomas Sjödin er foreldre til tre barn, bare sønnen John lever i dag. De to andre sønnene; Ludvik og Karl Petter fikk begge en sjelden muskelsykdom. 15 år gammel dør Karl Petter, mens Ludvik bare ble 14. Alle opp- og nedturene, barnas sykdom, sorgen over tapt liv, har vært en utfordring så stor at det er vanskelig for oss å forestille oss det. Bare den som har vært i en slik situasjon kan skjønne det. Men vi kan jo ane. Det ble mange tøffe år for familien, og særlig tungt ble det når foreldrene var borte den dagen Karl Petter døde.
I sommer talte Tomas på generalforsamlingen til Misjonssambandet, og bladet Utsyn hadde et intervju med ekteparet i den forbindelse. Det ble publisert denne uken. Både Lotta og Tomas er bånn ærlige med det vanskelige livet de har levd.
"Mitt liv har vært ganske sørgelig," sier Tomas i intervjuet, men så legger han til: "men likevel har jeg våknet glad hver dag. Det har vært noen mørke år, men grunntonen i meg er ikke trist, den er en lovsang. Jeg kan bare takke Gud for det."
Det er sterkt å lese slikt. Lotta og Tomas Sjödin er mennesker som har prøvd hva livet har å by på av godt og vondt. Likevel er grunntonen lovsang og takknemlighet. De er levende eksempler på det ordet vi leste innledningsvis: at alt samvirker til gode for dem som elsker Gud.
Josef
Dere er her kjenner godt til historien om Josef og brødrene hans. Om rivaliseringen, kranglingen, misunnelse, som fører til at brødrene hans forsøker å kvitte seg med Josef og han ender opp med å bli solgt som slave til noen ismaelittiske kjøpmenn, som fører ham til Egypt hvor han blir solgt til Potifar, som hadde ansvaret for den kongelige livvakten. Kona til Potifar kommer med falske anklager mot ham og Josef ender opp med å bli kastet inn i det innerste fangehullet. Der ender han, som fikk en så høy stilling i det egyptiske samfunnet, med å bli glemt for en lang stund. Man skulle tro at med de livserfaringene Josef gjorde seg, at han ville ende opp som en bitter mann. Men nå skal du få høre noe veldig interessant. Vi leser fra 1.Mos 50,20:
"Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker."
Josef hadde planer for sitt liv, og jeg er ganske sikker på at de var annerledes enn Guds planer. Josef var en ganske egoistisk, selvskrytende person, og hadde ikke Gud grepet inn ville han ganske sikkert endt opp med å kretse rundt seg selv. Men Gud hadde andre planer! Gjennom alle de prøvelsene Josef ble utsatt for, ble livet hans til velsignelse både for egyptere og israelere. Gud formet og dannet Josef til et kar Han kunne bruke, og på den måten berget han livet til mange mennesker under den hungersnøden som rådde.
Det er ikke alltid vi forstår Guds veier. For oss kan de være ganske uforståelige. Om dette skriver Paulus:
"Å, dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver? Hvem ga han noe først så han skulle få noe igjen? For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet! Amen." (Rom 11,33-36)
Dagmar Norell
Mens jeg arbeidet med denne prekenen i går, tror jeg Herren ledet meg til å lese livshistorien til Dagmar Norell. Jeg hadde aldri hørt om henne. Hun ble født i 1917 og døde i 1996. Kort fortalt var hun en svensk misjonær. senere psykiater og ender opp som keramiker. Hun vokste opp i et godt kristent hjem. Foreldrene var aktive medlemmer av kirke og bedehus. Faren leste mye i Bibelen, men Dagmar skulle etterhvert få et ganske anstrengt forhold til alle de vekkelsespredikantene som overnattet i foreldrehjemmet. De skremte henne med sitt alvor og alt snakket om Jesu gjenkomst.
Allerede som treåring opplevde hun et tydelig kall til å bli misjonær. Likevel skriver hun om en langt senere epoke i sitt liv: "Jeg lengter nok en gang etter å lese i Bibelen, men uten å høre vekkelsespredikantenes røst fra min barndom."
Seks år gammel oppdager hun at noe er galt med det ene øyet sitt. Dette var innledningen til år med sykdom og feilbehandlinger. Hun kastes ut en en psykisk og åndelig krise. Hun forteller: "Det kom til en tillitskrise mellom Gud og meg. Jeg følte meg stadig mer innesluttet, med fortsatte med å gå i kirken, lese Bibelen og be. Jeg hadde det imidlertid ikke godt." Hun reiser ut som misjonær til India og mens hun er der fatter hun interesse for psykiatrien. Dagmar Norell kommer i kontakt med den legendariske misjonæren Stanley Jones. Han har planer om å åpne en klinikk for psykisk syke i India, og Dagmar Norell blir en del av dette arbeidet. Men det er liten forståelse å få blant kristne for dette arbeidet blant psykisk syke. Vi skriver slutten av 1940-tallet.
Dagmar Norell kaster seg ut i arbeidet, men motstanden er stor, og det harde arbeidet og lite søvn, fører til et psykisk sammenbrudd i 1956. Hun opplever en eksistensiell krise, depresjon og psykose. I det som tilsynelatende er et eneste stort nederlag, finner hun likevel tilbake til Gud. Fra å være legemisjonær trår hun etter hvert ut av sin tjeneste og inn i en annen. Til et liv i stillhet og bønn og et liv som keramiker. På denne måten skulle hun bli til stor hjelp for mange mennesker. Hun blir det vi kaller en Kristusmuystiker. La meg dele med deg en bønn hun ba. Den sier mye om henne:
"Kristus, min brudgom. La meg gjemme meg i ditt hjerte.. La mitt hjerte bli helt forenet med ditt hjerte så jeg lever i deg og du i meg."
Ser du hvordan Gud kan forandre og forvandle et liv til å tjene Hans hensikter?
I 1995 får Dagmar Norell kreft i leveren. Den siste tiden på Hospice ble en eneste lang retreat. Hun tok bare i mot noen få besøk. Den siste tiden skulle bare tilbringes i bønn. I april 1996 går hun hjem til Gud.
"Det er ikke noe ondt, som ikke kan forvandles til en lykkelig natt," skriver Wilfrid Stinissen, og legger til: "Men Gud forvandler kun det vi bærer fram for ham."
Israel og Babylon
Det må ha vært både smertefullt og gåtefullt for Israels barn når de ble ført i fangenskap til Babylon. En av salmistene setter ord på dette: "Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion ihu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sanger på fremmed jord?" (Salme 137)
Men sang gjorde de! Lovsanger og klagesanger. Det er også det vi er kalt til. Hebreerbrevets forfatter skriver: "La oss derfor ved Ham alltid bære fram lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som lover Hans navn."
Legg merke til at forfatteren av Hebreerbrevet skriver: lovprisningsoffer! Et offer er ikke et offer om det ikke koster oss noe.
70 år skulle Israel tilbringe i det babylonske fangenskapet. Tempelet i Jerusalem ble ødelagt, murene nedrevet. Det må ha vært forferdelig. Men gjennom profeten Jeremia hadde de fått løfte fra Gud om at de skulle få vende tilbake. En dag sitter en av de bortførte, profeten Daniel, og leser profeten Jeremia og han oppdager at tiden er inne for at Guds profetiske ord skulle gå i oppfyllelse. I Dan 9,2 leser vi: "I det første år av hans regjering, gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til tallet på de år som hadde talt om til profeten Jeremia - at han ville la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner."
Da er det at Daniel vender sitt ansikt til Gud og søker Hans ansikt i ydmykhet og bønn. Og som svar på profetiene og Daniels bønn får Israel vende tilbake, Hjemkomsten uttrykkes slik i Salme 126:
"Da Herren lot Sions fanger vende tilbake, var som drømmende. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant hedningene: Store ting var Herren gjort mot disse! Store ting har Herren gjort mot oss, vi ble glade. Herre, la våre fanger vende tilbake likesom bekkene i sydlandet! De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd."
Ser du hvordan Gud forandrer og forvandler?
Hva gjør vi i mellomtiden?
Ser på Jesus. Fester blikket på Ham. Han er den strålende morgenstjernen, den fremste blant ti-tusener, Herrenes Herre og Kongenes Konge. Hans skjønnhet ovegår menneskenes barn. Nåde er utøst på hans lepper.
For å sitere Anton Levinsen til slutt: All verdens fagre skjønnhet, meg dårer ikke mer. Jeg ser jo ikke annet enn Ham hvorhen jeg ser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar