Paul Evdokimov var fremfor alt en beder. Noen vil kalle ham en 'starets', som er russernes måte å beskrive en åndelig far som er kommet så langt på det indre livets vei at han kan veilede andre. En starets har ingen formell status i kirkens hierarki, men har autoritet i kraft av egen erfaring og innsikt.
"Det holder ikke å be", kunne Paul Evdokimov si. Så la han til: "Man må bli bønn. Hele livet, hver handling og hver gest, må bli en salme av tilbedelse."
Paul Evdokimov (1901-1970), hvis minne vi feirer i den kommunitet jeg tilhører, tilhørte den russiske kultureliten med røtter i ortodoks åndelighet. Etter revolusjonen og borgerkrigen som fulgte kom han til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Institut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han svært engasjert i diakonalt arbeid, ikke minst studenter som hadde flyktet fra hjemlandet.
Evdokimov er fremfor alt en meditativ oppbyggelsesforfatter. Han er djupt forankret i Bibelen og i kirkefedrenes skrifter, noe som tiltaler meg veldig. Og ikke minst har han et fordjupet syn på ikonene.
Noe som er stadig tilbakevendende i hans skrifter er dette: hånden som var gjennomstunget fra verdens begynnelse.
Med andre ord: Paul Evdokimov er svært Kristus-sentrert.
Under krigen engasjerte Evdokimov seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazistenes ugjerninger. Hans kone døde i 1944 og han giftet seg igjen med Tomoko som var datter av en japansk diplomat. Han valgte å ikke bli ordinert til prest. Det viktigste for ham var det diakonale arbeidet. På 50- og 60-tallet ledet han et hjem for flyktninger.
Sist, men ikke minst: Paul Evdokimov var en av 1900-tallets ledende ortodokse tenkere innen den økumeniske bevegelsen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar