Kappes om å hedre hverandre, del 3: Biskop Thomas

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med biskop Thomas. Det finner sted i biblioteket på Bjärka Säby. Stillheten er følbar, selv om folk sitter tett i tett på stoler foran en sprakende peis. En mikrofon på stativ er satt frem. Så går døren opp. En liten mann i svart prestekjole kommer inn. Det merkelige skjer. Den lille, vevre skikkelsen fyller rommet og er bærer av Guds hellige nærvær.

Biskop Thomas tar frem en liten Bibel med glidelås, og uten manus forteller han stillferdig hva Bibelen betyr for ham. Jeg føler meg hensatt til en leir i Skolelaget tidlig på 1970-tallet hvor en skoleungdomsprest forteller om hvorfor og hvordan vi skal lese Bibelen. Biskop Thomas gir oss samme undervisningen, og han forteller om Bibelen som Guds kjærlighetsbrev til oss.

"Dette er min Bibel," sier han mens øynene hans stråler. "Den får dere ikke se. Den er nemlig helt personlig. Med datoer og notater jeg har gjort meg når bibelordet ble levende, og Gud talte til meg. Dere må skaffe dere en slik Bibel. Som er deres helt personlige. Som dere kan skrive i og hvis notater bare Gud ser."

Siden har jeg truffet biskop Thomas mange ganger. Hver gang har det vært et møte med en mann som utstråler Kristi kjærlighet. Man føler seg vel i denne biskopens nærvær. Han ser deg. Bekrefter deg. Lytter til deg.

Dette bildet av biskop Thomas og meg er tatt i Oslo domkirke i anledning pave Tawadros II besøk i Norge. Jeg var tilstede sammen med noen prester fra Den norske kirke og Den norske kirkes preses, biskop Helga Byfuglien. Den gangen sto biskop Thomas foran oss gråtende.

Til å begynne med forstod jeg ikke at det var bam. Eukaristien skulle feires, og vi som ikke var koptere kunne ikke delta. Det vakte djup sorg hos biskop Thomas. Han sto der med kalken foran oss. Da oppdaget jeg at det var ham. Tårene rant nedover hans kinn. Så peker han med den ene hånden oppover, og så sier han med stort smil rundt munnen: "Men en dag, en dag ...."

Og vi forstår hva han mener. Han tenker på Lammets store bryllupsmåltid.

Biskop Thomas er biskop for en martyrkirke. Så mange av denne kirkens medlemmer har gitt sine liv ene og alene fordi de er kristne. I bombeattentater, i kidkappinger, i bestialske drapshandlinger. Jeg kjenner kopterne som hengivne kristne, mange av dem er bedere. Derfor kjenner jeg meg både inderlig lei meg og opprørt når noen av mine protestantiske venner kaller kopterne for 'ikke-kristne' og 'vranglærere'. Selv har jeg opplevd en dybde av Den Hellige Ånd hos mine koptiske venner, som jeg har savnet hos mange av mine protestantiske venner. Jeg tror mye av disse reaksjonene handler om ren uvitenhet om den åndelige skatten Den koptisk-ortodokse kirke er bærere av. Neida, vi deler ikke syn på flere ting, men du verden så mye vi har å lære.