Kappes om å hedre hverandre, del 6: Rune Edvardsen

I dag er det 10 år siden Aril Edvardsen ble hastig hentet hjem til Gud. Bygdegutten fra Kvinesdal ble verdensevangelist og misjonshøvding. En tydelig stemme med stor lidenskap for Guds rikes fremme var ikke mer. Det var et smertelig tap for familien, men også for Norges kristenhet, ja, for kristne i mange, mange nasjoner. For tusener begynte et nytt liv, er evig liv, i møte med Aril, Guds løve, fra Kvinesdal. Han hjelp dem til å finne evig liv i Kristus.

I 10 år har Aril's sønn ført det store arbeidet i Sarons dal videre. Rune er ikke Aril. Hver på sin måte er de begge store personligheter. Det er likevel noen fellestrekk. Som sin far våger Rune Edvardsen  stå for egne meninger, og begge tenker utenfor boksen. Heldigvis. ¨Men det koster. Det gjorde det for Aril og det gjør det for Rune. Man blir ikke alltid like populær når man går mot strømmen, men både Aril og Rune  er forbilledlig dem selv.

Og: både Aril og Rune er visjonære. Og: begge har et raust og stort hjerte for alle som lider. Å nå dem med de gode nyhetene om Jesus er selve pasjonen. Men for begge handler det om noe mer enn å sikre folk himmelbilletten. Det handler også om rettferdighet for folkeslagene. Derfor våger Rune å snakke makten midt imot, og ta parti med de marginaliserte, flyktningene, ofre for urett. Dina-stiftelsen er et godt eksempel på det. I visse kristne sammenhenger blir man ikke populær når man våger å snakke om flyktninger, men Rune våger, fordi han har forstått at evangeliet også omhandler de gode nyhetene til de fattige.

I sommer hadde jeg gleden av å dele noen måltider med Sølvi og Rune Edvardsen. Det var sterkt å høre hvordan Rune dele sitt hjerte for de unge og de kommende generasjoner. Hvordan han visjonært endrer en del av fokus for Troens Bevis Verdens evangelisering fordi de ønsker å nå unge mennesker med evangeliet. Ikke fordi de eldre ikke er like mye verdt, men fordi fremtiden ligger i det å nå de unge. Da må man ha tro på dem, og det har Rune. Derfor satser han på at den nye Sarons dal hallen skal bli et sted hvor unge mennesker kommer, og trives. Rune tar ungdommene som sitter på rommene sine med sine datamaskiner på ramme alvor, og i stedet for å snakke dem ned, fremsnakker han dem og ser hvilket enormt potensiale som finnes i denne generasjonens enorme datakunnskaper. Derfor snakket Rune varmt om å gjøre den svære Sarons dal hallen om til en eneste stor data-event for hele Sørlandet for unge mennesker.

Under Runes ledelse har Sarons dal vokst. De har blant annet doblet antallet innfødte evangelister på disse 10 årene. Stevnet i Sarons dal fortsetter med like stort trøkk. Og fokus er og blir misjon. Det gjør det store sommerstevnet i Sarons dal annerledes enn alle de kristne sommerstevnene i Norge. Og gjør at det overlever!

Bak Rune står en kvinne med et varmt hjerte: Sølvi. Hun er limet i det hele. Rune ville ikke ha vært i stand til å gjøre det han gjør uten Sølvi ved sin side.

Så en liten ting til slutt, som egentlig ikke er så liten, men som sier veldig mye om hvem Rune Edvardsen er: Som mange av mine lesere vet, har jeg Parkinsons. Jeg bruker rullestol en del, og når jeg skal tale har jeg med meg min egen prekestol: en litt uhåndterlig Baden-Baden stol. Som regel er det May Sissel, min kone, som bærer den med seg. Når vi skulle reise fra Sarons dal i år, etter at jeg hadde hatt mitt seminar sammen med Arnfinn Clementsen, spør Rune Edvardsen om det er noe han kan hjelpe oss med. Men før vi rekker å si noe griper Rune tak i "prekestolen" min og sier: Den kan  jeg bære til bilen! Og som sagt, så gjort.

Jeg tenkte: Rune er en god leder fordi han er en tjener. Derfor er ingen oppgave for liten. Det sier det meste.

May Sissel og jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at vi fikk komme til Sarons dal i år. Det har betydd veldig mye for oss. Sjelden har vi blitt tatt imot noe sted med en slik raushet, omsorg og inkludering som i Sarons dal.

Billedtekst: Sølvi og Rune Edvardsen. Foto: May Sissel Hansen