Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?