Det har vært en slik berikelse å ha åndelige forbilder, rollemodeller, i livet mitt. Menn som har gått veien, levd tett innpå Jesus, bedende menn. De har lyttet til meg, gitt meg råd, bedt for meg. Talt inn i livet mitt. Og vært rause med meg. Brukt av sin tid.
Hos dem har jeg kommet med mine spørsmål, mine frustrasjoner, min tvil, min vantro, mine synder. Og de har bedt sammen med meg, lyst Herrens velsignelse over meg, grått sammen med meg, satt mot i meg og oppmunret meg.
Den ene var pinsevenn.
Den andre en irsk prest.
Hver på sin måte fikk de være en åndelig far for meg.
Så har jeg fått åndelig veiledning gjennom samtaler eller lest bøker av andre enn disse to. Både nålevende, og menn som for lengst er hjemme hos Gud.
Men akkurat i dag tenker jeg på to av mine åndelige fedre som gjennom deres levde liv, og fyiske nærvær, fikk bære meg til Jesus og være der for meg når jeg trengte det aller mest.
Alle skulle ha en åndelig far.
Hva er det som gjør at vi tror at vi skal klare kristenlivet uten?
Jeg takker virkelig Gud for mine to åndelige fedre. Nå ber jeg Gud gi meg en for den fasen jeg opplever å leve i nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar