Irakiske kristne spør: Hvor skal vi gjenforenes?

For mange irakiske kristne, mange av den fortsatt forvist fra sine bosteder, på grunn av IS, har julen dette året vært fylt med ekstra mening -og prøvelser. Å leve som kristen i Irak har alltid vært forbundet med utfordringer, men deres situasjon forverret seg betraktelig i 2014 når IS dukket opp på Ninivesletten (bildet). IS ble ikke erklært beseiret før enn i 2017. Et år etter, fortsetter mange kristne å lide på grunn av konsekvensene av fordrivelsene.

Det er Claire Evans som skriver dette i en spesialrapport for International Christian Concern.

I rapporten møter vi Mazin, en kristen fra Mosul. Han sier det slik:

"Det er alltid en slik glede med jul. Det er en tid for å møtes. Freden ble født når Kristus ble født. Verden ble forandret den dagen."

For Mazin gir julen en følelse av trøst til tross for utfordringene det er å være fordrevet fra sitt hjemsted.

"Det er ikke viktig om vi er fordrevet eller vi befinner oss i våre hjemland. Kristus ble også fordrevet når Han ble født, selv om Han hadde et innholdsrikt liv. Men det betyr ikke at vi ikke savner huset vårt i Mosul."

Mens Mazin forblir fordrevet fra sitt hjem, og mest sannsynlig ikke kan returnere til Mosul, har andre forsøkt å vende tilbake til sine hjem og forsøkt å gjenoppbygge sine liv. En av dem er Rafid:

"Dette er første gangen jeg feirer jul i Qaraqosh etter 'frigjøringen'. Jeg kan ikke vente på å gå til kirken den natten. Jeg trodde jeg aldri kunne komme til å gjøre det noengang. Jeg er så lykkelig over å være her igjen."

Men selv om Rafid nå gleder seg stort over å være hjemme igjen, vet han samtidig at det kan være siste gangen. Kanskje han må feire jul et annet sted neste år.

År med forfølgelse har ført til at irakiske kristne nå er spredt over hele verden.

Mens julehøytiden er en tid for glede, er den også bittersøt. Ruaa forklarer:

"Jeg tror Baghdad har den største julefeiringen. Det finnes juletrær over alt, selv muslimene feirer jul i Irak. Men beklageligvis feires ikke julen slik julen skal feires."

Men problemene stikker djupere for Ruaa. Han har ikke noe familie å feire julen sammen med, fordi forfølgelsen har tvunget familiemedlemmene hans til å flykte fra landet.

"Jul er en tid for å besøke slekt, venner og foreldre. Jeg må reise til Jordan for å tilbringe julen med mine foreldre, mens mannen må reise til Tyrkia hvis han skal tilbringe julen sammen med sine foreldre. Slik har mange kristne det. De gleder seg over å kunne feire jul uten å flykte for IS, og med en følelse av fred, i det de kjenner til at Kristus også led. Men nesten hver eneste kristen i Irak som feirer jul gjør det adskilt fra resten eller deler av familien.

"Hjemmet vårt, ja, og hvert eneste hjørne av huset handler om minner. Julen pleide å være en stor feiring når vi sto opp om morgenen og gikk rett til kirken og hilste de som var der med stor glede. Kristus var født, "erindrer Sameh. "Etter at vi hadde vært i kirken, pleide vi å samles i det store huset, huset til våre besteforeldre. Dit skulle alle. Barna hadde på seg nissedrakter, disse enkle detaljene kunne gi oss en følelse av sikkerhet og at vi var elsket for år framover."

Men alt dette er nå bare minner for mange kristne. For de kristne i Irak har lidelsene vært mange og brutale.