Nå har jeg fått hjemmesykepleie. Den satt langt inne. Hver morgen kommer det en hjemmesykepleier for å sette min morgendose med langsomtvirkende og hurtigvirkende insulin. Jeg skjelver såpass mye og kroppen er så stiv når jeg våkner, at jeg ikke klarer å sette injeksjonene selv. Utover dagen blir det litt lettere å sette sprøyter. Jeg har litt ambivalente følelser i forhold til dette, fordi jeg tenker at dette burde jeg klare selv. Men så gjør jeg ikke det.
I går kveld brant jeg meg skikkelig. Jeg skulle vaske hendene mine på badet, og klarte ikke å dra hendelen på krana fra varmt til lunkent. Jeg trodde jeg hadde klart det, men bommet og fikk kokende varmt vann over begge hendene. Det var ikke godt.
Men jeg er sta. Jeg skriver disse linjene mens høyrehånda hopper avgårde, og jeg skriver bokstaver som ikke skal være med, eller sletter de som skulle ha stått der. Men jeg skriver!
Men jeg innser jo etter hvert at jeg trenger hjelp, og blir mer avhengig av den. Det gjør noe med meg - på godt å vondt. Jeg lærer mer om hvor avhengig vi er av hverandre, som mennesker. Og at stolthet - ikke bare stahet - hindrer oss fra å gi og ta imot hjelp.
Uavhengighet er nemlig ikke bare av det gode.
Heller ikke stahet..
Hjelpsomhet er en gave.
Salige er de hjelpsomme.
Velsignet er de som tar imot.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar