Dingstad var i sin tid en høyt betrodd og anerkjent prest, ja, sågår bispekandidat i Den norske kirke. Men så skulle troskapen mot Bibelen og det løftet han avla når han ble vigslet til prest få store og alvorlige følger for hans liv og tjeneste. Sammen med flertallet av biskopene i den kirken han tjente og var blitt så glad i kunne ikke Dingstad si ja til homofilt samliv som legitim samlivsform. Det skapte store problemer med hans egen biskop, Sigurd Osberg. Asle Dingstad så seg nemlig nødt til å frasi seg biskopens tilsyn, noe som også i sin konsekvens førte til at Dingstad ikke anerkjente biskopen som rettelig biskop. Dingstads tilsynsnekt førte til at Osberg i 1998 reiste læresak mot Asle Dingstad som da var blitt prost, og kirkens lærenemd ga Osberg medhold i at Dingstad ikke kunne nekte biskopens tilsyn. Det førte til at Asle Dingstad frasa seg sitt embede.
Jeg vet ikke om vi helt har forstått rekkevidden og betydningen av den profetiske handlingen Asle Dingstad utførte. Dette er en mann som var villig til å miste kappe og krage for sin troskap mot Guds Ord. Slik står det djup respekt av.
Så skulle han finne sitt åndelige hjem i Den Nordisk Katolske Kirke. I forbindelse med en samtale vi hadde for en god tid tilbake beskrev han denne overgangen slik med å sitere fra Salme 84: "Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud. Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud." Jeg minnes tårer nedover Dingstads kinn når han fortalte meg dette.
Asle Dingstad har tilhørt den høykirkrlige delen av Den norske kirke, hvor det liturgiske livet har vært selve livsnerven. Utallige er de blitt samlingene til kirkelig fornyelse på Granavollen hvor jeg også har hatt gleden av å ha delt fellesskap med fader Asle Ambrosius.
I et intervju med Vårt Land onsdag denne uken blir Dingstad spurt hvordan han ser for seg fremtidens kirke i et sekulært samfunn. Journalisten, Olav Egil Aune spør Dingstad om han se for seg fremtidens kirke som en undergrunnskirke? Til dette svarer Dingstad svært interessant, kanskje ja, kanskje profetisk? "Det er spennende å tenke den tanken - ja, jeg tror det at fremtiden ligger der. Jeg ser for meg de små fellesskapene - at presten mer og mer må innstille seg på å reise rundt i de små husfellesskapene og feire messe der. Jeg har aldri tvilt på at kirken er på plass og gjør sin gjerning som en surdeig der den er."
Det siste jeg tenker på når tenker på Asle Dingstad er ordet 'mørkemann'. Det passer overhodet ikke. Hos ham møter du den rungende latteren, det varme smilet, den gode klemmen og en som har evnen til å lytte og undre seg. Asle Ambrosius bærer Guds rike med seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar