Men jeg har tenkt mye på hva en prest i Den norske kirke sa til meg for riktig mange år siden. Det var ennå mens Norges frikirkeråd eksisterte, og jeg deltok på et møte hvor Den norske kirke var overrepresentert. Jeg var der som representant for Det Norske Baptistsamfunn, og kjente meg ganske liten. Ny og fersk var jeg også som en del av det folk som kalles baptister.
Da er det at denne presten, som jeg dessverre ikke husker navnet på lenger, sier:
'Du må aldri se ned på din bakgrunn. Vær stolt av den. For som baptist har du litt av en arv å forvalte. Ikke minst setter jeg stor pris på deres trosskap Bibelen. Vær frimodig. Snakk varmt om din tro og din overbevisning og hev stemmen. Vi trenger å høre den. Dere var så mye viktig å bidra med.'
Det var en raus prest i Den norske kirke!
Jeg tar de ordene frem igjen med jevne mellomrom når jjeg trenger dem.
Neste uke har jeg den store gleden av å tale på vår pastorkonferanse i Drammen og samme uken skal jeg ha et seminar på våre lederdager samme sted. Jeg er glad for å høre hjemme her.
Jeg er glad og takknemlig for vår protestantiske arv. For reformasjonen. For alle de gode fruktene den har båret med seg, selv om den også bar med seg mye som jeg slett ikke kan like. Det gjelder ikke minst den forfølgelse den selv satte i verk mot reformasjonens tredje gren: døperbevegelsen, som jeg altså selv tilhører.
På denne dagen takker jeg Gud for de ulike grenene av Reformasjonen. For teologene, pastorene, diakonene, tilsynsmennene, misjonærene og det store lekfolket. For bibeloversettere, menighetsplantere, for leger og sykepleiere og for det store diakonale arbeidet som utføres.
ng
Jo, vi har alle eksistensberettigelse og vi tilfører verden og hverandre så mange gode ting. Er man trygg på seg selv og det man tror på, er det ikke farlig å møte andre med en annen overbevisning enn ens egen. Da utgjør den andre ingen trussel men en berikelse.
Derfor må stemmen vår ikke forstumme, men høres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar