Har barnet i mors liv mistet en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret?

Som kirker har vi mye å stå til ansvar for. Det gjelder ikke minst hvordam vi møter mennesker i sårbare situasjoner. Her trenger vi nok alle å erkjenne at vi mange ganger har feilet - og syndet. Derfor hører en syndsbekjennelse med, og vi trenger å strekke hånd til mennesker vi har krenket eller forvoldt smerte.

Det er derfor prisverdig at biskopene i Den norske kirke nå har kommet med en uttalelse hvor de blant annet beklager tonen i tidligere abortdebatter.

Men det er sider ved denne bispeuttalelsen som er svært problematisk og skuffende. Det er godt og betydningsfullt at Den norske kirkes biskoper understreker at 'fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern', selv om jeg synes formuleringen er svak. Fosteret har ikke bare en verdi, men en uendelig verdi, fordi det er skapt i Guds bilde, og dermed ukrenkelig.

Uttalelsen fra biskopene kan vanskelig leses annerledes enn at Den norske kirkes ledelse nå gir opp kampen for at dette skal få rettslige konsekvenser. Det er ikke bare høyst beklagelig, men svært sørgelig. Om ikke Den norske kirkes biskoper skulle kjempe for barnet i mors liv, hvem skal ta gjøre det? Svikter ikke biskopene de mest sårbare og skrøpelige?

Oppsiktsvekkende er det også når Den norske kirkes biskoper uttaler: "Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang." Er ikke er drap et drap?

Det kreves mye av dem som er kalt til å være kirkens åndelige lederskap. Der er både rett og riktig - også utfra Guds ord. Guds ord sier sågar at dommen er strengere for disse. Det krever derfor trosskap mot Guds ord. De er derfor i behov av vår forbønn.

Etter denne uttalelsen fra Den norske kirkes biskoper er det et spørsmål om ikke barnet i mors liv har mistet det som skulle være en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret. Det ser vi i praksis når en av biskopene i ettertid sier at hun støtter selvbestemt abort.