Min åndelige fars åndelige bibliotek

Ole Petter var en svært viktig person i en avgjørende fase av livet mitt. Pinsevennen, som da var i midten av 70 årene, ble en åndelig far for meg. Å komme  hjem til Ole Petter var alltid godt - og spesielt. Det hendte jeg gikk rett inn døra, tok av meg skoene i gangen, og gikk stille inn i stua.
Du skjønner jeg hørte han ba. Da ville jeg ikke forstyrre. Guds hellige nærvær lå ofte der som tjukk tåke i stua og hyllet inn den kvithårede mannen i lenestolen som pleide vennskap med Den Veldige.

Selv om jeg sto der foran ham forsatte han ofte samtalen med Gud, som om han ikke merket at jeg var kommet. Jeg satte meg. Så - og lærte hva det vil si å omgås Gud.

Så åpnet han øynene og smilte varmt.

'Jeg visste du kom', enda det slett ikke var avtalt.

Hvor hentet han inspirasjonen sin fra? På bordet lå det en veldig slitt Bibel. Det vil si det lå flere av dem. Alle like slitt. Etter hans død har jeg arvet en av dem fra som hadde fått den i gave fra ham. Den er noe av det kjæreste jeg eier. Alle taler sitt eget språk. Sidene er velbrukte, mange merket av tårer.

Men på bordet lå også Oswald  Chambers: 'Alt for Ham' (My Utmost for His Highest). Den var nesten lest i stykker. Det samme med andaktsboken til Watchman Nee: 'Brød i ørkenen'. Men her fantes også katolske forfattere som Wilfrid Stinissen, Johannes av Korset, Teresa av Avila. Alle forfattere jeg selv hadde fått så mye godt fra. Ole Petter snakket så varmt om dem - alle sammen. De var hans omgangsvenner.

Sa jeg ikke at han var pinsevenn og så leste han katolske forfattere og snakket varmt om dem? Ja, Ole Petter hentet levende vann der det var å finne. Han var herlig fri fra partisinne.

Mot slutten av sitt liv snakket han så varmt om søster Agnes Marie som har skrevet en bok med tittelen: 'Kunsten å eldes uten å bli gammel'.

'Den må du lese, Bjørn Olav,'  sa han. 'Så mye visdom!'

Dessverre fikk jeg aldri tak i den.

Jeg savner Ole Petter. Av og til så det kjennes. Jeg savner samtalene våre, bønnestundene, veiledningen hans, trøsten, formaningene - ja, de også. Og det varme smilet og forbønnen jeg og mine fikk del i. Han har vært hjemme hos Gud lenge nå.