Betydningen av å leve et kontemplativt liv, del 2

Bare fem dager ettter vår reise til Baghdad ble Leah og jeg arrestert av irakisk politi og vi fikk mindre enn 24 timer på oss til å forlate Irak. Neste morgen, før vi la ut på den farefulle reisen tvers gjennom ørkenen, ledet Jim fredsteamet i en andaktsstund.

Han delte med oss hvordan hans venn Thomas Merton, hadde lært ham å be, og oppmuntret til å forlate hele hans selv til det ukjente og stole på at Gud ville fange ham opp.

En slik bønn er en disiplin. Men vi kan ikke praktisere den alene.

Fordi 'Tom, som Jim kalte ham, nå var medlem av det evige fellesskapet av hellige, kunne han be for oss. På reisen vår gjennom ørkenen, forsikret Jim oss at Tom ville be.

Idet vi gjorde oss klar til å reise spurte jeg Jim om han ville være min Thomas Merton - om han kunne lære meg å be slik Tom hadde lært ham. Jim ble stille.

'Vel, la oss se. Hvis du spurte meg, kunne jeg spørre Tom, som så kunne spørre Gud... Ja, jeg tror det kunne fungere'.

Med de ordene, hadde jeg skaffet meg både en åndelig veileder og et nytt perspektiv på hva det betyr å ha en relasjon med Jesus og hans kropp, kirken.

(Sitert fra antologien School(s) for Conversion: 12 Marks of a New Monasticism. Edited by The Rutba House. Cascade books 2005, side 162-164)

Billedtekst: Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, som er en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen.