Det var verdt det!

Da er May Sissel og jeg hjemme igjen etter en svært strabasiøs reise til Kolbotn. I tett snødrev, djup snø, glatte veier dro vi innover i dag tidlig, og det var ikke så mye bedre på vei hjemover. Slitsomt var det, men mest for May Sissel, som kjørte. Nå venter en god kopp Yorkshire-tea. Takk til Herren som passet på oss.

Men det var verdt det - absolutt! Tenk å få lytte til Elisabeth Widmer igjen med eget lovsangsteam. Så harmonisk, så vakkert. Tenk å få se igjen alle vennene! Noen av dem er blitt skrøpeligere, på grunn av sykdom og alder. Men så levende de er. Jeg blir så berørt og grepet når noen forteller at de ber for May Sissel og meg hver dag. Tenk så verdifullt. Det er det som holder vår tjeneste igang og holder meg oppe. Så glad for å få holde disse hellige i mine hender og se inn i deres vakre øyne. Så takknemlig for dette.

Hva jeg talte om? Guds kjærlighetskyss.

Og før gudstjenesten begynte sang de burstadssangen til May Sissel! Så koselig det var. Gleder oss til en eventull neste gang.