Kall eller fristelse?

'Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonius. Det var keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonius følte seg smigret. Dette må da vel være en vei som var åpnet av Gud? Å komme like inn i rikets hjerte og få gi åndelig veiledning til selveste keiseren. Det kunne jo få uante konsekvenser.

Men Antonius var ikke helt sikker. Skulle han reise eller la det være? Var det et kall eller var det en fristelse?

Hva skulle vi svare? Sveriges statsminister inviterer oss til en åndelig samtale, han vil ha våre råd på troens vei. Man kan vel ikke si nei takk til en slik invitasjon? Dette må jo være en dør som er åpnet av Gud?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonius til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få et råd. Han legger ut saken for ham og spør: Bør jeg dra?

Om du reiser, svarer den enfoldige, skal du kalles Antonius. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonius.'

Peter Haldorf: Hellige røtter. Luther forlag, 2002, side 57-58