To velsignede hendelser, del 1

Noen møter er gudfeldige. Møtet lørdag med bror Emmanuel og bror Nicolaus fra kommuniteten som ledes av fader Macarius, med tilholdssted i Phoenix i Arizona, USA, var det. En gudfeldighet. Det er spesielt å møte noen hvis livsveier krysses, som bærer på noen av de samme lengslene. Da kjenner man på en djup takknemlighet.

Jeg har hatt noen slike møter gjennom årene.
Det hele begynte med at jeg 'oppdaget' Østkirken tidlig på 1980-tallet. Det skjedde gjennom lesningen av Fjodor Dostojevskij's tre binds roman: Brødrene Karamasov. Når jeg kom til bind 2 og møtet med munken Sosima og Optina-klosteret, var det som en slags åpenbaring. Lesningen skapte en djup lengsel i meg etter Guds hellige nærvær, etter hellighet. I 1988 fikk jeg anledning til å besøke et ortodoks  kloster for aller første gang. Som god protestant hadde jeg alle piggene ute, men jeg ble overveldet av Gudsnærværet. Så begynte jeg å lese ortodoks teologi, og ble fascinert av en så annerledes måte å tenke på. Mens vestlig teologi er sentrert rundt Jesu lidelse og død, er våre ortodokse venner opptatt av Kristi seierrike oppstandelse. Dette er selvfølgelig veldig forenklet sagt, men det er noe her.

Så kom møtet med ørkenvekkelsen på 300-400 tallet, og ørkenfedrenes tankespråk. Mens kirken mer og mer ble institusjonalisert, skapte Den Hellige Ånd en tørst hos mange - både menn og kvinner - som søkte stillheten i ødemarken for å kunne be. Deres liv fordjupet tørsten hos meg selv. Jeg hadde begynt på en reise som hvor det ikke var noen retrettsmuligheter.

Når jeg så oppdaget det rike bønnelivet - ikke minst tidebønnene - og senere også kirkeårets gode rytme, og så betydningen av Herrens måltid, så var det utenkelig for meg å kaste dette overbord. Selv om dette ikke bare har vært lett. Det har gitt meg mange utfordringer, og ført til misforståelser og ikke minst sjikane på sosiale medier.

Jeg har valgt min vei og den har tross alt vært og er en velsignet vei å gå. Det har ført til at flere har problemer med å plassere meg noe sted, selv om de så gjerne vil det. Min vei er først og fremst bønnens vei, tilbedelsens vei, og jeg er takknemlig for den tradisjon jeg står i.

Derfor var det velsiget å møte bror Emmanuel og bror Nicolaus denne uken. Jeg er sikker på at det vil bli flere velsignede møter med dem fremover.

I morgen skal jeg fortelle om den andre velsignede hendelsen uka som var,

(fortsettes)