En skadet Gud

Da er May Sissel og jeg kommet fram til Bergen, hvor vi skal være i påsken. Takk til dere som ba om at reisen skulle gå bra. Det ble bil og ikke tog. En strabasiøs tur for meg over fjellet. Fantastisk vær, men syv timer i bil er utfordrende for en parkinsonpasient som attpåtil er svimmel. Men vi klarte det! Nå gleder vi oss til gudstjeneste i Bergen baptistkirke.

I dag har jeg fått anledning til å lese kommentaren til Erling Rimehaug i gårsdagens Vårt Land: "En skadet Gud." Så utrolig befriende lesning. I ingressen heter det: "Vi tror på en Gud som er skadet. Det skulle endre vårt syn på hva som er en normal eller perfekt kropp."

Den tidligere redaktøren i Vårt Land summerer opp mange av de tankene jeg selv har båret på i de siste årene, som handler om at man ikke på død og liv må bli helbredet for å ha det godt, selv om man bærer på alvorlig sykdom.

Rimehaug tar utgangspunkt i doktoravhandlingen til teologiprofessoren Nancy L. Eiesland, som døde i 2009. Eiesland hadde en medfødt skade i ryggraden som gjorde henne avhengig av krykker og rullestol. Jesu lidelse er som oftest tema i forkynnelsen om korsfestelsen. Eiesland snakker derimot om skadene Jesus ble påført. Hendene og føttene hans ble ødelagt da de ble spikret til korset, og hans indre organer ble skadet da spydet ble stukket inn i hans side. Han ble en funksjonshemmet kropp. Denne skadede kroppen har han med seg også etter oppstandelsen. "Dermed åpenbares den oppstandne Jesus som den funksjonshemmede Gud. Ved å gjøre dette, åpenbarer Gud også en ny menneskehet. Han er ikke bare den Ene fra himmelen, men åpenbareren av sann personlighet, av at det å være en fullverdig person godt kan holdes sammen med erfaringen av å være funksjonshemmet,"skriver Eiesland.

Eiesland skriver også: "Våre kropper har del i Guds bilde, ikke på tross av våre skader og svakheter, men gjennom dem."

Mot slutten av den velskrevne kommentaren skriver Erling Rimehaug: "At Gud er skadet, har betydning for menneskesynet. Men også for gudsbildet. Det viser også en Gud som kjenner på kroppen urettferdigheten og sårbarheten menneskelivet innebærer."

Kommentaren er illustrert med en sterk tegning av Sunniva Krogseth og viser Jesus sittende i en rullestol.

Dette er et godt eksempel på det vi kaller svakhetens teologi, som provoserer mange kristne som er opptatt av at alt er så sterkt og går til seier.

Jeg har ikke lest noe så befriende siden jeg leste Jean Vanier's kommentar til Evangeliet etter Johannes hvor Vanier fremmer tesen om at Lasarus mest sannsynlig var en funksjonshemmet mann. I dag er det en voldsom streben etter den perfekte kroppen og det perfekte livet, noe som påfører mange mennesker store plager og kvaler.