Som årene går, og særlig i den sårbare fasen jeg befinner meg i nå, betyr Jesusbønnen mer og mer for meg. Den stadige gjentagelsen av navnet Jesus bringer ro til en urolig kropp.
Jesusbønnen har jo sin opprinnelse i ærbødigheten for Navnet, det hellige Gudsnavnet. Wilfrid Stinissen skriver: 'Jesusbønnen er frukt av en lang tradisjon. Den har utviklet seg fra ærefrykt for Guds navn i Bibelen, spesielt bruken av Jesu navn i Det nye testamente, via ørkenfedrenes bønnemetoder til den åndelige bevegelse i Østkirken som tok til på 400-tallet og går under navnet 'hesykasmen'. I denne tradisjonen legges det vekt på den dype indre bønn. 'Hæsychia' betyr sjelens hvile.' (Wilfrid Stinissen: Navnet og nærværet. Verbum 1999, side 9)
Og det er HVILE denne bønnen gir.
Og det er hvile jeg trenger.
Langsomt ber jeg:
"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over meg, en synder."
Eller jeg ber:
"Kyrie eleison"
"Kriste eleison"
Jeg dveler ved ordene, lar dem synke inn. Det er jo en sterk trosbekjennelse. Ordene i bønnen former meg. Gir uttrykk for min tro. Jesusbønnen bør aldri bes i travelhet.
Det er få ting som kan få kroppen min til å hvile fra skjelvingen som Parkinsons medfører som det å be Jesusbønnen.
Jeg spurte en gang en psykiater om han hadde et godt råd mot angst. Da så han på meg lenge. Han var ingen kristen, men hadde lest boken jeg har skrevet om Jesusbønnen. Han svarte:
'Du har jo Jesusbønnen!'
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar