Jeg er elsket!

I går rotet jeg det til for meg. Jeg oppdaget det ikke før jeg var på sykehuset. Nok en gang hadde jeg klart å kneppe skjorta feil. Litt pinlig. Jeg fortalte legen det i det jeg satte meg i undersøkelsesstolen. Hun viste raushet og sa hun hadde sett verre ting enn en skakk skjorte.

Å kneppe knapper er en av mine daglige utfordringer. Som oftest går det bra, men ikke alltid.

Å miste grepet om hverdagslige ting gjør meg sårbar. Skjør. For det handler ikke bare om å kneppe knapper. Jeg tenker på alle disse små tingene som jeg har tatt som selvfølgeligheter, men som er små gaver. Skulle ønske jeg hadde vært mer oppmerksom på disse små hverdagsunder og vist større takknemlighet for dem når jeg var frisk.

Jeg er så heldig at jeg har fått timer hos en fysioterapeut som er spesialist på nevrologiske sykdommer. Etter to utredningstimer hadde jeg min første ordinære time i går. Det var en sterk opplevelse av å bli sett! Å få troen tilbake på at det kan gjøres noe for å redde en hånd som er i ferd med å visne. Massasje i den ene foten gjorde meg med ett litt stødigere en liten stund..

'Vet du hvem du er?,' sa jeg til den kvinnelige fysioterapeuten.

'Du er en håpsformidler!'

Jeg trenger de!

Hun smilte og takket.

I dag skal jeg til min manuel-terapeut som hjelper meg med lungene mine. Uten hans hjelp ville jeg lettere få lungebetennelser.

Selv om jeg roter med kneppingen av skjorta, søler med maten, skjanger av og til som en full mann, vil falle om jeg står for lenge, gråter, blir fortvilet - så er jeg mer enn dette!

Jeg er først og fremst dette:

Jeg er elsket av Gud.
Det er stort.

Og det selv om jeg roter det til for meg.