Mine ortodokse venner

Mitt vennskap med den ortodokse kirkefamilien starter tidlig med min fascinasjon for den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (bildet). Særlig hans roman: 'Brødrene Karamasov'. Jeg er i tidlig tenårene da jeg for første gang stifter bekjentskap med den russiske forfattergiganten, og et veldig landskap åpner seg for meg. Ikke minst historien om staretsen Sosima griper meg. Vi skriver tidlig 1970-tallet.

Gjennom Dostojevskji oppdaget jeg Østkirken. En helt ny verden åpnet seg. En annerledes måte å leve på, tenke teologisk. Mens Vestkirken har hatt mye av sitt fokus på Jesu lidelse og død, har Østkirken hatt sitt tyngdepunkt i Kristi oppstandelse. Det er gjør noe med den teologiske tenkningen. I Den ortodokse kirken møtte jeg PÅSKEGLEDEN! Gleden over Jesu oppstandelse. Og det på en sterkere, mer intens og jublende glede enn det jeg den gangen var vant med.

Jeg ble nysgjerrig på Den ortodokse kirke. Med årene har jeg lest og studert ortodokse teologer og forfattere som Nicholas Afansiev, Alexander Schmemann, John Meyendorf, Lev Gillet, Paul Evdokimov, Olivier Climentt, Kallistos Ware, Anthony Bloom og arkimandrit Sofrony, bare for å nevne noen.

Ikke minst har tre av disse på en helt spesiell måte vært med på å forme mitt åndelige liv siden 1970-tallet. Det gjelder metropolittene Kallistos Ware med sin bok: 'The Orthodox way', som jeg har lest bokstavelig talt i stykker. Den har gått helt opp i limingen. Boken har kapitler som: God as Mystery, God as Trinity, God as Creator, God as Man, God as Spirit God as Prayer - og det sier det meste! Så kjenner jeg djup takknemlighet for Anthony Blooms gedigne bønneundervisning og for Lev Gillets: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.

Disse har vært med på å forme mitt liv helt frem til denne dag.

I 1988 traff jeg fader Johannes og fader Serafim for første gang, et vennskap som har vart ved alle disse årene. Jeg deltok på flere gudstjenester i dette klosteret, og når klosteret skulle flyttes til Hurdal fikk jeg det store privilegium å tale Guds Ord til de mange fremmøtte.

En ortodoks prest skulle få stor betydning for mitt liv. Michael Harper var en av de sentrale skikkelsene i den karismatiske fornyelsesbevegelsen. Han var opprinnelig anglikansk prest, men hans trosvandring førte til at han ble ortodoks. Vi holdt ganske jevnlig kontakt i en periode i årene før han døde.

Gjennom årenes løp har jeg hatt kontakt med ortodokse kristne, både prester, munker og legfolk i Norge, Storbritannia, Romania og Russland. Tre personer bør spesielt nevnes. Den ortodokse presten, fader Georgij Edelstein som er prest i Kostroma, utenfor Moskva. Vi har holdt kontakt med hverandre i mange år, og fader Georgij har vært på besøk i vårt hjem. Til tross for sin høye alder er han fortsatt menighetsprest og utfører et ikke ubetydelig sosialt og humanitært arbeid i Kostroma. Den andre er en rumensk-ortodoks prest, fader Seraphim. Hans borgerlige navn er Leo Aldea og han er i ferd med å bygge opp et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene. Jeg har hatt stor glede av å lytte til hans undervisning og håper en dag å kunne finne en anledning til å invitere han til Norge. Sist men ikke minst må jeg nevne Victor Otet, en rumensk-ortodoks legmann tilhørende den rumensk-ortodokse fornyelsesbevegelsen Herrens Arme. Det var Viktor som fullførte byggingen av Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell på Eina.

Som med mine katolske venner, er jeg heller ikke enig med mine ortodokse i alt, men vi er venner og jeg har mye å lære.