De møtte jeg nesten med det samme jeg ble en kristen i 1972. Men det var en lutheraner som introduserte meg for 'dåpen i Den Hellige Ånd'. Det skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter en gudstjeneste. Over en åpen Bibel underviste han meg om Den Hellige Ånd. Ikke at jeg forstod så mye av det, og det skjedde heller ingen ting når han la hendene på meg og ba for meg. Dagen etter kom en gjeng ungdommer sammen i Gjøvik kirke. Vi knelte ned rundt alterringen, og der opplevde jeg min dåp i Den Hellige Ånd. Uten noe forvarsel begynte jeg å lovprise Gud i nye tungemål.
Tungemålsgaven har senere fått stor betydning for mitt personlige bønneliv.
I min hjemby Gjøvik fantes det den gangen en pinsemenighet. Nå er det tre. Jeg gikk av og til dit, selv om møtestilen var litt fremmed. Her traff jeg menighetens forstander, Per Ruud, som møtte meg med raushet og her skulle jeg møte 'Brødrene Nymoen', et begrep på den tid: Arvid og Einar. De talte i vekkelsesmøter. Det var helt nytt for meg. Etter sangen og talen drev de med noe jeg mener å huske de kalte 'benke-fiske'. En etter en i salen ble spurt om de var frelst? Jeg husker fremdeles jeg synes det var litt skremmende. Tenk om de spurte meg? Men jeg visste hva jeg skulle svare: Jeg har tatt imot Jesus som Frelser. For det hadde jeg gjort. Einar Nymoen har jeg senere møtt mange ganger. Han er en av Norges beste sjelesørgiske forkynnere, synes jeg.
I Filadelfia Gjøvik møtte jeg også to andre som skulle få avgjørende betydning for mitt liv: Kjell Haltorp og Ole Petter Bekkelund. Kjell var på den tiden 2.pastor i Filadelfia Oslo. Hos ham ble bønnebrannen i meg tent. Hver lørdag drev jeg med gateevangelisering i Gjøvik, og når Kjell fikk høre det sendte han meg en hel kartong med boken 'Gud kan' av Kathryn Kuhlman, slik at jeg hadde noe å gi bort til mennesker som ville høre om Jesus. Typisk Kjell Haltorp dette! Alltid opptatt av å vinne mennesker for Jesus. Gjennom årenes løp har jeg holdt jevnlig kontakt med Kjell, som nå er blitt 80 år, men fortsatt like brennende for Jesus.
Ole Petter skulle bli en åndelig far for meg, og det er få som har lært meg så mye om bønn, som han. I dag holder jeg fremdeles god kontakt med Gjøvik pinsemenighet, og har mange gode samtaler med en god venn, Egil Glemmestad, som er dagens forstander.
Som omreisende forkynner har jeg besøkt mange pinsemenigheter, noe jeg setter stor pris på. Her har jeg mange av mine beste venner. Jeg setter pris på den tydelige bibeltroskapen, iveren etter å se mennesker frelst, bønnehungeren. Men det er blitt ganske stille i mange pinsemenigheter hva tungetalen angår. Sjeldent hører jeg også forkynnelse om Åndens dåp.
Gjennom årene har jeg også satt stor pris på godt fellesskap med mange av pinsebevegelsens pastorer og forkynnere. Der er farlig å nevne noen, for da utelates andre jeg gjerne skulle ha nevnt, men jeg gjør unntak noen som har betydd spesielt mye for meg personlig:
Kjell Erichson, Ole Sletten, Egil Svartdahl, Einar Nymoen - trygge, sindige og menn med integritet, tyngde og visdom.
En spesiell takk til Emanuel Minos, som i en livskrise, ba meg hjem til seg, og hjalp meg igjennom. Jeg hadde ikke vært forkynner i dag hadde det ikke vært for Emanuel Minos.
Kontakten med brødrene Kjell og Stanley Sjöberg har også betydd mye, ikke minst Kjell, selve Nordens bønneapostel. Han har vært med på å inspirere og forme mitt bønneliv og min bønneteologi i mange år, og gjør det fremdeles, selv etter sin død.
Pinsevekkelsen er utvilsomt et Åndens vær Gud har sendt, og jeg takker Gud for den. Måtte pinseilden fortsatt brenne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar