Velsignelse i forkledning

Det du er i ferd med å lese er et av de sterkeste vitnesbyrdene jeg har lest på lenge. Det vitner som en tro som holder selv i de bratteste bakkene, om en ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom - og ikke minst om en overgivelse til Jesus, vi sjeldent ser. Jeg gråt når jeg leste dette og jeg har lest det mange ganger. Blir nok ikke ferdig med dette:

Prestemunken Ambrose ble diagnostisert med Alzheimer. Dette er hva han skrev om det:

Fra et rent åndelig ståsted vil jeg dele med dere den innsikt som jeg opplever Gud har gitt meg i tiden etter at jeg fikk diagnosen. Min største og altoverskyggende synd har alltid vært stolthet. Stolthet over intellektuell kapasitet, over å forstå bedre enn andre og å bedømme andre upassende, av og til tenke om andre at de er mindre enn meg. Dette er en mest sørgelig synd, og en synd som mange har uten å oppdage det selv, men det er den ene synd som fremfor noen annen synd, sender oss til fortapelse hvis vi ikke overkommer den! Det var denne synd som fikk den onde til å falle, og det var denne synd som Adam og Eva falt for.

Jeg forstår fult ut hvordan jeg ble slik. Jeg har gjennom hele mitt liv vært overordentlig stolt av mitt sinn, mitt intellekt, min evne til å tenke klart om vanskelige og kompliserte temaer, min tale og gode penn, vurderingsevne og mulighet til å forklare vanskelige ting osv. Da jeg vokste opp var jeg ikke god i sport, og jeg var ikke attraktiv hos damene. Jeg kunne ikke danse. Jeg var en intellektuell bokorm og einstøing. Jeg hadde ingen andre evner enn mitt hode, og jeg brukte det og utviklet det så langt som det var mulig å nå, selv om jeg ikke var spesielt akademisk innstilt av meg, ettersom alt dette virket som et litt for virkelighetsfjernt spill for min del. Dette var min vei i livet. Og selv om jeg har brukt mine gaver i tjeneste for Kristus og Hans Kirke etter beste evne, så har stoltheten alltid vært der.

Nå har Herren gitt meg en mulighet til å tilintetgjøre med ydmykhet denne stoltheten, ved å akseptere uten å klage den sakte oppsmuldringen av sinnet som jeg gjennomgår. Og jeg klarer å akseptere dette med hele mitt hjerte, noen ganger riktignok med en tåre, som en gave fra Ham for min frelses skyld. Det føles slik noen ganger at denne gradvise visningen av de forskjellige deler av mitt sinn, også er en bortvisning av mitt selv, mitt ego, min stolthet. Og er ikke det egentlig meningen med det åndelige liv når alt kommer til alt? Herren så ned og så at jeg klarte ikke å gjøre dette på noen annen måte, og dermed ettersom Han elsker meg veldig høyt (uverdig som jeg er) og ønsker at jeg skal være hos Ham for alltid, ga Han meg denne enestående anledningen å døde mitt eget jeg. Jeg ser på dette som en stor, men likevel innimellom smertefull, velsignelse!