Den kristne forsamlingen er ennå ung når det holdes. Menigheten i Jerusalem, som ble dannet 10 dager etter Jesu himmelfart, var da og vil alltid være modermenigheten for kristenheten. Selv om Rom, Antiokia, Aleksandria og Konstantinopel skulle få stor betydning for den ekspanderende kristentroen, er og blir utgangspunktet Jerusalem.
Vi skriver år 48. Det er uro blant de kristne. Striden står om hvordan man skal forholde seg til omskjærelsen og Moseloven. Vi befinner oss i Antiokia. Det er fra denne denne menigheten, som besto av både jøder og hedningekristne, Barnabas og Paulus, sendess ut på sin første misjonsreise.
Et så stort og viktig spørsmål som handlet om omskjærelsen og Moselovens forhold til den kristne tro, måtte tas opp med apostlene, de Jesus selv hadde utvalgt, til å være søyler i den kristne forsamlingen. Disse spørsmålene var ikke av en slik karakter at de kunne løses av noen husmenigheter i Antiokia.
"Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på APOSLENES OG PROFETENES grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus selv." (Ef 2,19-20)
Det er ikke Paulus, som enkelte hevder, som innkaller til apostelmøøtet i Jerusalem. Det går klart frem at det er menigheten i Antiokia, som gjør et vedtak om å sende utsendinger til Jerusalem:
"Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem, og legge dette spørsmålet fram for dem." (Apg 15,2)
Allerede fra begynnelsen av ser vi at viktige avgjørelser som angår den kristne forsamlingen fattes av menigheten.
Forsamlingen i Jerusalem stod i en særstilling. Årsaken var at Jerusalem på dette tidspunktet var en base for apostlene.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar