En litt irriternde fugl - lovsang om morgenen

Grytidlig i dag ble jeg vekket av en intens fuglesang utenfor soveromsvinduet. Det var en enslig liten fyr, som satt ytterst på balkongen og kvidret i vei. Spør meg ikke om hva slags fugl  det var, jeg har ikke greie på slikt. Den sang av full hals, mens morgenlyset kom så mildt over landskapet der hvor vi bor.

Jeg var ikke klar for lovprisning så tidlig om morgenen, for å si det sånn.

Men det var umulig å få sove igjen.
Og jeg som sover så dårlig om nettene.

Dårlig gjort, tenkte jeg, først.

Så ble jeg liggende å kjenne på en stor takknemlighet.

Den lille tassen satt i sollyset og lovpriste!

Hvilken start på dagen!

Regnet var forbi. I strålende solskinn tilba den Skaperen!

'For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og vintrærnes blomster dufter. Stå opp og kom, min kjæreste! Du min fagre, så kom da.' Høy 2,11-13.

Det var som den vakre fuglen sa:

Det er ikke tid for å sove nå.
Sønnen er oppstanden!
Kom, vær sammen med Ham.