En underlig drøm

I natt hadde jeg en drøm som uroet meg. Jeg deltok på et ledermøte. Samtalene rundt bordene i et stort rom var høylydt. Det var mye latter og skrål. Noen av oss var samlet rundt et flygel. Samtalen  var dempet, støyen fra rommet gjør det vanskelig å høre hva som ble sagt.

Da spør en av disse lederne meg: 'Hva sier Herren til deg?'

Da hører jeg meg selv si: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Jeg sier det mens tårene renner og jeg hører meg selv gjenta ordene.

Så er jeg plutselig et annet sted.

I en ørken. Vinden uler. Men om jeg lytter hører jeg svt en stemme som roper: 'Jeg er en røst som roper i ødemarken!'

Stemmen er knapt hørbar. Den blir borte i vinden. Så kommer den tilbake, for så å bli borte igjen. Men det er en røst som roper.

Så er jeg med ett tilbake i rommet og er inne i en samtale om hva Gud sier til oss nå, og jeg hører meg snakke om Gud som har øst sin Ånd ut, og mange har drukket av den. Men nå er det stille.

'Ingen taler i tunger lenger,' hører jeg meg selv si, før ordene sprekker i stille gråt.

Støyen rundt bordene tar nesten overtaket.

Røsten fra ørkenen er knapt hørbar.

Så hører jeg meg selv si til de rundt flygelet.

'Han skal døpe oss med Den Hellige Ånd og ild.'

Så våkner jeg med ordene:

'Han har sin kasteskovl i hånden og skal renske sin treskeplass. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slukke.' (Matt 3,12)

Nå noen timer etterpå sitter denne drømmen i kroppen.