Mine evangeliske baptistvenner

Jeg har skrevet om mine katolske venner, ortodokse venner, mine pinsevenner og mine Israelsvenner. Nå er tiden kommet til å skrive om mine evangeliske venner, og dermed den bevegelse hvor jeg har mine røtter, døperbevegelsen.

25. september i år er det ganske nøyaktig 40 år siden jeg lot meg døpe på bekjennelsen av min tro. Jeg husker dagen, som om den skulle ha vært i går. En riktig kald septemberdag. For å dempe kuldesjokket  hadde jeg på meg en islender. Men jeg angrer ikke. Jeg hadde brukt syv år på å ta den avgjørelsen, så det var en vel overveiet handling. Studier av dåpen, både dens innhold og ikke minst urkirkens dåpspraksis, hadde overbevist meg. En viktig bok for meg i denne tiden var 'Apostolisk dåp', av Johannes Warns. Filadelfiaforlaget ga den ut i 1964. Grundig, saklig og overbevisende, og fremragende oversatt av Oddvar Nilsen. Undres på om noe forlag ville utgitt en slik bok i dag?

På 1970-tallet hadde jeg kommet i kontakt med en anabaptistisk gruppe ved navn 'Bruderhof'. Jeg  begynte å abonnere på deres tidsskrift, 'The Plough', hvilket jeg har gjort siden. Faktisk har jeg samlet på alle nr siden 70-tallet. Gjennom dette tidsskriftet ble jeg kjent med teologen og filosofen Eberhard Arnold, som skulle få stor og avgjørende betydning for min trosutvikling og min egen overbevisning. Han hjalp meg til å finne tilbake til røttene, til urkirken. Jeg begynte å studere døperbeveglsens historie, de foraktede anabaptistene, reformasjonens tredje gren. Jeg ble fascinert av vektleggingen av å leve ut Bergprekenen i praksis, av forsamlingens frie stilling, av Bibelen som eneste autoritet for liv og lære, av det tydelige skillet mellom stat og kirke, av den ikke-voldelige linjen, avvisningen av å avlegge ed, og sist, men ikke minst, den tydelige forkynnelsen av Guds rike. Døperbevegelsens mange martyrhistorier grep meg også. Anabaptistene ble forfulgt, arrestert, torturenrt, brent, hengt og druknet av både Den romersk-katolske-, den lutherske-, så vel som den reformerte kirken. Ene og alene på grunn av deres tro.

Jeg ble så interessert i anabaptismen at det ble bok av det: En tro verd å dø for, utgitt av Frihet forlag.  Jeg har fortsatt mye kontakt med ulike anabaptistiske grupper, særlig mennoniter og hutterianere og har de siste årene hatt jevnlig besøk av dem i vårt hjem. En av de jeg har oversatt mye til norsk, er hutterianeren Peter Hoover.

Med årene ble bøkene til baptister som Charles Haddon Spurgeon, Billy Graham, W.A Criswell, den legendariske pastoren for First Baptist Church i Dallas, viktige byggesteiner. Møtet og vennskapet med to amerikanske baptister, som bygget opp en stor internasjonal baptistmenighet i Sandvika, Marylyn og Jack Slaugh, har betydd veldige mye for meg - ikke minst når det gjelder bibeltroskap.

I 1995 ble jeg ordinert til pastor i Det Norske Baptistsamfunn, og jeg har betjent to av dette kirkesamfunnets menigheter som pastor, Raufoss og Lillehammer, og er for tiden leder for Baptistenes Bønnefellesskap.

Jeg er glad for å høre hjemme i denne delen av kirkefamilien. Her hører jeg hjemme. Jeg er baptist. Og jeg har djup respekt for at andre har et annet teologisk syn enn meg, ikke minst et annet dåpssyn. Når jeg inviteres som taler i felleskristne sammenhenger, taler jeg aldri om det som skiller oss, men om det som forener. Det betyr ikke at jeg er forlegen hva angår mitt eget dåpssyn, bare at jeg ønsker å være samlende. I egne sammenhenger forkynner jeg frimodig om det jeg er overbevist om.

Jeg er også veldig glad i den baptistiske salme- og sangskatten, de multietniske uttrykkene og det arbeidet som gjøres av mange baptister for fred- og forsoning.

Jeg gleder meg også over å være en del av et stort verdensvidt fellesskap. Baptistenes Verdensallianse teller over 47 millioner døpte medlemmer i 125 land. I tillegg kommer alle de frie baptistkirkene som ikke er en del av verdensalliansen og de anabaptistiske, og også teller tusener.