Om å få være Guds venn

Tirsdag holdt jeg min siste preken på denne siden av sommeren. Etter planen går det 60 dager før jeg skal i ilden igjen. Tirsdag talte jeg i en lokal misjonsforening tilhørende Misjonssambandet - som ble stiftet i 1944. Neste gang jeg skal tale, med mindre det kommer uforutsette ting, er i Kragerø, 24.-25. august. Der har en god venn, Jon Vestøl, fått til et samarbeide mellom Den norske kirke, Metodistkirken, pinsemenigheten, Frikirken og Baptistkirken. Det gleder jeg meg veldig til. Hvilket privilegium!

Hva skal jeg bruke de 60 dagene til?

Først og fremst dette: søke Guds ansikt, ikke Hans hender. Være der for Hans skyld, ikke min egen.

Jeg er inne i en ganske tøff fase med hensyn til mine kroppslige plager. Det er mer intense smerter enn det har vært, og det er noen flere utfordringer knyttet til hverdagene. Høyrehånden er så stiv og så kraftløs at jeg f.eks ikke klarer å holde en saks, langt mindre bruke den, og det er vanskelig å kle på seg. Litt avhengig av dagsformen er det også vanskelig å komme seg ut av senga, og klare å stå.

Jeg innrømmer at dette er tøft, og at jeg av og til blir redd og mister motet.

Hva jeg er redd for? Å miste flere funksjoner, bli enda mer avhengig av hjelp.

Men jeg har tenkt mye på en mann jeg ble kjent med for mange år siden. En Vineyard-pastor ved navn Brent Rue. En tid før han døde var han opptatt av en ting: Å pleie vennskapet med Gud. Brent studerte Abrahams liv. Abraham ble som kjent kalt Guds venn.

Kan man bli noe mer - eller større?

Ikke som jeg kjenner til.

Ordet jeg har valgt for disse seksti dagene er dette: 'Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, VANDRE FOR MITT ÅSYN.' (1.Mos 17,1)

Disse seksti dagene vil jeg være sammen med Herren, pleie vennskapet, fordjupe det. Være stille, overgitt. Skue Hans skjønnhet.

Så har jeg en bønn om å få fortsette tjenesten. Så lenge jeg kan. Jeg vet jo at med Parkinsons går det bare en vei. Jeg kommer til å bli dårligere, og en dag vil det si stopp, da kroppen ikke vil eller kan mer. Men inntil så skjer vil jeg fortsette å kjempe, slå tilbake, be og forkynne Guds ord - så lenge noen menigheter vil ha meg og inviterer meg!

Så er jeg selvsagt åpen for at Gud kan helbrede meg. Men om det ikke skjer, ber jeg om å få være tro mot kallet Gud har gitt meg.

Jeg ønsker først og fremst å få være dette: Guds venn.

Billedtekst: Bildet ble tatt på turen over Dovrefjell til bønnekonferansen i Trondheim. Foto: May Sissel Hansen