Disse åndelige årstidene ligner de naturlige årstidene, men følger ikke nødvendigvis den samme rytmen. Man kan for eksempel oppleve en åndelig vinter midt på blanke sommeren!
Jeg er selv inne i en åndelig høst, kanskje i overgangen mellom høst og vinter. Det har nok sammenheng med min Parkinsons-sykdom.
På samme måte som bonden pløyer og planter i en sesong, vanner i en annen, høster i en tredje og lar marken ligge brakk i den fjerde, så gjelder det samme hva angår selve dannelsen av vår sjel. Også den har sine spesielle aktviteter. Disse samsvarer med den spesielle tiden, eller sesongen vi befinner oss i. Vi ville spart oss selv for mange frustrasjoner om vi forstod dette. Dette handler om ting vi kan gjøre eller la være å gjøre i disse sesongene, som kan samhandle med de tingene Den Hellige Ånd gjør i våre liv på samme tidspunkt.
Den vanskeligste tiden for sjelen for de aller fleste er vinteren.
Sjelens vinter er blek, kald, mørk, og kjennes ut som om den ikke bærer frukt. Vi mangler energien til å engasjere oss i aktiviteter som for ganske kort siden fylte oss med slik glede. Vinter er en tid for grubling, gjerne sent på kveld, og som stjeler søvnen fra oss. De fleste ting kjennes døde ut, eller fremstår slik. Dagene er korte, nettene lange - og dette synes å ha ingen ende.
Når vi opplever den åndelige vintertiden blir vi fristet til å stille spørsmål ved vår tro og betvile vår verdi. Når vi ikke lenger har noe å vise fram eller vise til kan det at vi opplever oss verdiløse. Så er Gud taus. Og venner svikter.
Jeg tror salmisten som skrev Salme 130 opplevde en åndelig vinter. Den ukjente salmisten skriver:
'Min sjel venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning hos ham.' (v.5-7)
En ting vi lærer i denne fasen er dette:
Gud har det ikke travelt.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar