De åndelige årstider: vinteren, del 2

Jeg avsluttet gårsdagens artikkel i denne serien  med å sitere Salme 130, som handler om å vente på Gud og skrev samtidig at Gud ikke har det travelt. Med Gud følger det alltid ro og fred.

Når vi tror at det er Guds oppgave å gi en rask respons på alle våre bønner, vil vi ganske snart bli desillusjonerte. Med mindre vår venting er formet av tilliten til og forvissningen om at Gud arbeider og har kontroll, vil bønnesvar som uteblir skape usikkerhet og uro, ja, kanskje også forvirring og skuffelser.

Den åndelige vintersesongen er en øvelse i tålmodghet.

Husk at Gud gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine.

Den åndelige vintersesongen gir oss tid til å utvikle tilliten til at Gud arbeider innenfor en bestemt tidsramme. Et nøkkelord i denne sammenhengen er overgivelsen. Dette er tiden for å overgi alt i Guds hender. Våre liv, våre ønsker, våre lengsler, vår vilje.

I vintersesongen skjer det tilsynelatende ingenting, men det er bare tilsynelatende. Ta nå for eksempel et tre. Frukten har falt av. Det samme med bladene. Alt synes livløst, men på innsiden skjer det mye. I løpet av vintersesongen skapes en ny årring, og treet blir dermed sterkere, for eksempel vil det bedre kunne motstå vårstormene og lettere bære frukten når sommeren kommer. På samme tid strekker røttene seg djupere og tar til seg mer næring.

Den åndelige vintersesongen er en tid for å gå saktere, hvile mer og ta til seg åndelig næring. Dette er tiden for den langsomme lesningen av Bibelen, hvor vi stanser opp og dveler ved ordene. Husk at alt har sin tid, vokseprosessen tar mer tid enn vi tror.

fortsettes