Arven etter Finney, del 2

Et svært interessant trekk ved vekkelsene hvor Charles Finney var redskapet Gud brukte, var omsorgen for hele skaperverket. Her dreide seg ikke bare om å redde mennesker for evigheten, men ifølge Finney fører også omvendelsen til et liv som er til nytte for Guds forunderlige og fantastiske skaperverk.

I kjølvannet av disse vekkelsene ble det født frem alle slags veldedighets-foreninger ogbn radikale reformbevegelser. Disse var djupt engasjert i datidens samfunnsproblemer. 'Grunnen,' skriver Harry Månsus, 'til at Finney - i likhet med John Wesley - utløste vekkelser som førte til store endringer i samfunnet, er at de knyttet sammen evangelisten og profeten i en og samme person.'

Harry Månsus, selv evangelist og en profetisk røst i nabolandet Sverige, skriver videre:

'Både Finney selv og andre samtidige vekkelsesevangelister var klar over sammenhengen mellom evangeliet, Bergprekenen og Bibelens profeter. I likhet med Wesley gikk Finney til skarpe angrep på den største sosiale synden i datidens samfunn - slaveriet. Til tross for at mange kristne forsvarte systemet, og selv hadde slaver, brennemerket Finney slalveriet som åpenbar synd, og selv ville han ikke gi nattverden til kristne som hadde slaver.'

Men merkelig nok har dette vært fortiet.

Månsus skriver:

'Denne profetiske nøden for rettferdigheten i Finneys vekkelsesforkynnelse har arvtagene hans på 1900-tallet nesten fullstendig fortiet. Stillheten har vært så fullkommen, at vekjente evangelister i Norden, som har vært sterkt influert av Finney, ikke en gang har kjent til denne viktige siden. Litt eet litt gikk arvtagerne så langt at det ubegripelige blir mulig: Finneys sosiale forkynnelse blir tonet ned, de tydeligste sosiale innslagene i hans liitteratur, blir rensket bort - alt for å vokte et rent evangelium! Når vi ser hvordan Finney selv beskriver et av de største hindringene fo en åndelig vekkelse, blir vi klar over hvor sjokkerende dette er: Guds menighet engasjerer seg ikke i reformarbeid ute i samfunnet, men overlater det til andre.'

Det finnes kirkehistorikere som mener at Charles Finney og de hundrevis av evangelister han sendte ut, fulle av vekkelsens ild, representerte et av de mest toneangivende maktfaktorene i kampen mot slaveriet.