Staretser, åndelig veiledning og Dostojevskij, del 1

Jeg tenker mye på den hellige Ambrosios av Optina (bildet) for tiden. Hele sitt monastiske liv var han syk. Likevel. i all sin skrøpelighet, fikk han stå i Herrens tjeneste og bli til velsignelse og åndelig hjelp for mange mennesker. Fjodor Dostojevskj udødeliggjorde ham i romanen: 'Brødrene Karamasov', da under navnet 'staretsen Sosima'. Dostojevskji var en av mange kunstnere og intellektuelle - som også helt ordinære mennesker - som gikk i åndelig veiledning hos denne munken.

En slik åndelig veileder kunne vi alle trenge, en med en prøvet tro og med djup åndelig erfaring.

Ambrosios var altså det våre russisk ortodokse venner kaller en starets. En starets er en person som på en særskilt måte er utrustet med Åndens gaver, særskilt gaven til å skjelne ånder og den profetiske gaven. Staretsene er åndelige veiledere, hvis integritet og åndelig kunnskap gjør at mennesker oppsøker dem for å få deres råd. De er bedere i ordets rette betydning. Mange av disse staretsene har brukt mesteparten av sine liv med å leve i Guds nærhet, og bærer ofte med seg slik mettet Guds-atmosfære, at de etterlater seg djupe inntrykk hos dem som møter dem.

En slik mann var Ambrosios - 1812-1891. Han tilhørte Optina-klosteret - dette klosteret, beliggende omlag 30 mil sør for Moskva, har fostret noen av de mest fremstående staretsene i den russiske tradisjonen.

Det finnes en scene i Brødrene Karamasov der vi møter staretsen Sosima i et russisk kloster hvor han tar imot bekymrede mennesker som søker hans hjelp. Dit kommer en kvinne som sørger over sin sønn som døde bare tre år gammel. Hun gråter veldig. Sosima viser stor innlevelse og han sier til henne:

'Vær utrøstelig, du behøver ikke å la deg trøste, vær utrøstelig og gråt.... Lenge skal du felle tårer av opphøyd morssorg, til slutt skal denne sorg forvandles til stille glede, og din bitre sorg skal byttes ut av tårer i stille bevegelse.' Så fortsetter staretsen Sosima: 'I mine bønner skal jeg minnes deg og din sorg, og jeg skal be for din ektemann så han forblir sunn og frisk.'

Fortellingen har sin rot i virkeligheten. Ekteparet Dostojevskij mistet en sønn i 1878, Aljosa, han ble også bare tre år, og var høyt elsket. Fjodor Dostojevskij ble overtalt til å reise til Optina-klosteret sammen med en venn for å snakke med den berømte staretsen, fader Ambrosios, om sin og familiens sorg. Når Dostojevskij kom hjem var han på en måte mer forsonet og roligere. Ved tre tilfeller hadde han fått samtalt med staretsen, en gang sammen med to andre, og to ganger alene. Akkurat de ordene som Sosima i romanen sier til den sørgende moren har Dostojevskij hilset sin Anna Dostojevskaja med, og hun skiver om dette i sin bok: 'Mitt liv med Dostojevskij.'

Men Dostojevskij var ikke alene om å føle seg tiltrukket av den hellighet som Ambrosios utstrålte. En annen av de ruvende russiske forfatterne, som opplevde dette, var Leo Tolstoj.

(fortsettes)