I 1835, rett før han skulle ta sine endelige eksamener, ble han svært syk. Han ga da Gud det løftet at om han ble frisk skulle han bli munk. Han ble frisk, men fulgte ikke opp sitt løfte. Han ble privatlærer for en godseier, og senere på en presteskole i Lipetsk.
I sommerfeien møtte Aleksandr en av samtidens mest kjente staretser, fader Hilarion. Denne rådet ham til å reise til Opina, for å få erfaring. Fader Hilarion mente også at Aleksandr kunne ha reist til Sarov, men, sa han: 'Det er ingen der lenger som har erfaring.' På dette tidspunktet var den legendariske staretsen, Serafim av Sarov, død.
Aleksandr fulgte det gode rådet han fikk. Han trådte inn som novise i Optina-klosteret i guvernementet Kaluga i 1839, når Optina-klosteret opplevde en rik blomstringstid.
De mange sykdomsperiodene ga Ambrosios en helt spesiell innsikt i det menneskelige sinn. Han ble opptatt som munk allerede etter tre år. Det skjedde i 1842. Han fikk navnet Ambrosios, til minne om Ambrosios av Milano. I løpet av de neste tre årene ble han viet til munkeprest. Da han var underveis til Kaluga, ble han så forkjølet. Etter det ble helsen hans så dårlig at han nesten ikke kunne klare å tjene som prest.
Den dårlige helsesituasjonen førte til at Ambrosios måtte trekke segt tilbake. Han konsentrerte seg nå om å be Jesusbønnen og fortatte å arbeide oversettelsen av de hellige fedrene. Han korresponderte også med de mange pilegrimene som skrev til klosteret og han ble deres sjelesørger. Det er i denne perioden av livet han trer inn i tjenesten som starets.
Han grunnla også Shamordino-klosteret, som lå når Optina, og som åpnet sine dører for fattige kvinner, syke og blinde. Det var her han døde 23.oktober 1891. Han ble ført til Optina-klosteret hvor han så ble begravet.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar