En bønn om høsten

De hadde tingmøte, stæren og trosten, i hengebjørka i nabolaget her om dagen, Herre. De kjatret og skvaldret i munnen på hverandre, og sang siste salmeverset, før de tok til vingene og fløy sørover.

De etterlot oss alene

med fargene
den sure vinden
restene av bugnende bærbusker
med ettertankene
og ettervarmen
etter sommerens sødmefylte favntak

Nå ser jeg fremover, Herre

til krystallklare dager
rimfrost i rødlakkerte nyperoser
til stjernestrødd himmelhvelv
til skjør is på vatten vare
til blodrøde kveldshimler

Lovsangskoret ditt har stilnet, Herre,
nå venter jeg bare på
at grågåsa skal ploge over himmelhavet,
og sende sin hilsen
til vi som blir igjen.

Så kommer stillheten.
Fortsatt har du noen som kvitrer og synger for Deg.
De vare sangene.

Jeg drar båten i land,
rytmen blir langsommere.
Dette er tiden min, Herre.
Høsten.
Tid for tekoppen.
Kroe meg med ullteppet
i godstolen

bli holdt av deg
- og elsket.

Gjøvik en septemberdag i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)