Et liv i sårbarhet

Parkinsons er noe langt mer enn at man er stiv i kroppen, og skjelver, er ustø og har smerter. Det innebærer også en sårbarhet. Gjennom min egen sårbarhet har jeg fått nye øyne å se med.

Hver av oss bærer på vår egen historie. Vårt eget mørke. Vår egen redsel. Tap. Ensomhet. Jeg er blitt mye mer forsiktig med å ha så sterke meninger om andres liv. Vi kjenner ikke deres kamper. De lange nettene. Nederlagene.

Derfor vil jeg lytte mer. Være stille. Mindre bombastisk. Spørre mer. Ikke komme med lettvinte og raske svar. Holde en hånd. Tørke en tåre.

For jeg trenger det samme.
Noen som ser meg.
Er min venn.
Holder min hånd.
Tørker mine tårer.

I går leste jeg på nytt Jesu ord i Matt 25, om å se Jesus i de fremmede, de sultne, de tørste, de syke, de fengslede. Det er veldig radikale ord.

'Når så vi deg syk,' er et av spørsmålene som stilles. Da svarer Jesus: 'Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'

Vil du gjøre noe for Jesus? Ha omsorg med mennesker som er syke.

En av de tingene jeg er blitt så var for på grunn av Parkinsons er høye lyder og sinte, strenge stemmer. Da kan jeg bli redd. Slik var det ikke før. Men nå reagerer jeg på hardhet. På de som vil andre vondt, men også på de som tviholder på at de har rett. På den andre siden blir jeg så rørt av raushet, omsorg, ømhet.

Tro om det ikke er rausheten, omsorgen og ømheten som forandrer et menneskeliv, ikke rettroenheten?

Skjønnheten skal frelse verden, sa Dostojevskij.