Freden og fredsforstyrrerne

Kristus har lagt noe igjen etter seg. En gave til hans etterfølgere. I sin avskjedstale sier han til sine disippler: 'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.'

Dette er altså noe vi har fått. Jeg er opptatt av hvordan vi kan leve i og samtidig bevare denne freden i våre hjerter. Jeg tenker at da kan vi ikke leve andres liv! Da må vi finne vår egen vei, leve våre egne liv, ikke leve opp til andres forventninger. Altfor ofte har jeg levd mitt liv på andres premisser. Fulgt dem. Latt meg påvirke av dem. Fulgt hopen.

'Følg meg!', sa Kristus.

Hva innebærer det? Konkret? For mitt liv?

Det må jeg finne ut av.

Å følge Kristus ser ut til å provosere også mange kristne! Det høres selvmotsigende ut, og burde være det, men det er de som mener at de med største selvfølgelighet kan bestemme over andres liv. De har funnet sin vei, og føler det som sitt kall at alle andre må gå den samme veien og gjøre akkurat som dem. Deres egen utrygghet fører til at de beskytter sitt revir. Ofte mener de også at de handler på vår Herres vegne.

Hvem skal jeg stå til ansvar overfor med mitt liv? De? Nei, overfor Herren. Herren Jesus Kristus. Han er den eneste veien som fører til Far.

Hva tar fra meg denne fred Jesus har gitt meg?

Ofte mennesker. De jeg sammenligner meg med. Men selvsagt også støy, stress, krav jeg stiller meg selv, og andre stiller, jag etter ting.

Jeg har valgt min vei, jeg går motstrøms, og det ser ut til å true noen andres overbevisning. Jeg har valgt å gå den kontemplative veien. En stillferdig vei, hvor den stille betraktningen, den langsomme lesningen av Bibelen, Jesusmeditasjonen, Jesusbønnen og tidebønnene er viktige ingredienser. Men noen av disse ordene er i seg selv så provoserende at noen bruker tid på å skrive artikler mot meg, publiserer dem i sosiale medier, eller gjør meg til tema i deres prekener og advarer mot meg. >Eller ringer opp en menighet hvor jeg skal tale, for å advare mot meg.

Skal jeg la dem stjele min fred?
Skal de få bestemme over livet mitt?
Jeg tror ikke det.
Jeg skal ikke svare for dem.

Hvor stor plass skal 'fredsforstyrrerne' få i våre liv? Hvor mye av gleden skal de ta fra oss?