I fotsporene til Frans av Assisi - en profetisk røst for vår tid, del 3

Det er mulig å lære seg en spesiell religiøs sjargong, og bløffe seg til et hellig liv. Ikke slik med Frans av Assisi. Han levde som han lærte. Frans er et talende eksempel på noen som trodde mer på handling enn på sine ord. I sine mange stunder hvor han var alene med Gud, når han var sammen med sine disippler eller når han talte for store skarer av mennesker rettet han ofte en kritisk pekefinger mot seg selv og sine egne feil og mangler i stedet for å være opptatt av andres synder.

Frans hadde begge beina på jorda, mens hans hjerte ved himmelvendt. Han var et virkelig menneske. Et barn av sin tid. På godt og på vondt.

Samtidig var han brennende og radikal. Han gikk ikke på kompromiss med sin tro og sin overbevisning. Den var ikke til salgs. Hans tro gav seg utslag i en brennende og inderlig kjærlighet til Gud. Hans mange biografer forteller om en rekke hendelser som understreker dette, hendelser mange av oss ville anse som litt merkelige. Som denne:

En natt våknet innbyggerne av en svært oppstemt Frans. Han var ikke i feststemning på grunn av litt for mye vin, slik han opptrådte i sin vellystige ungdom, og kom ravende hjem syngende med sine venner.

Denne natten hadde den ensomme Frans i stedet blitt slått av månens majestetiske skjønnhet der den hengte på en nattsvart stjernehimmel. Frans ble så overveldet av stundens skjønnhet og ville at hele verden skulle se det han så!

Han smøg seg inn i byens kirke, klatret opp i klokketårnet oh begynte å ringe med kirkeklokkene for harde livet.

'Løft blikket, mine venner', ropte han ut de nysgjerrige og søvndrukne naboene. 'Løft blikket. Se på månen!'

Kanskje flere av oss burde bli grepet av en slik 'galskap'. Kanskje blir alt for mye ved livet selvfølgeligheter?

fortsettes