Esekiel fikk sitt kall i år 597 f.Kr, i det som er det femte året av kong Jojakims regjeringstid. Den siste dateringen som gis for hans profetiske budskap, i Esek 29,17, er muligens år 571. Stemmer det varer hans profettid i 20 år. Esekiel var gift, og ble tidlig enkemann, jfr Esek 24,1 og v.15-17. Hans kone døde med andre ord på den tiden da Jerusalem ble ødelagt. Selv blir Esekiel ført i eksil under den andre beleiringen av Jerusalem, og skrev til dem som ennå befant seg i Jerusalem om det som var i ferd med å skje.
Esekiel var en av profetene som virket blant jødene i det babylonske fangenskapet, og hans profettjeneste overlapper en kort tid profeten Jeremias tjeneste.
Han oppholder seg i Babylon i tiden da Jerusalem og Tempelet lå i ruiner. Gud brukte ham til å advare om en forestående undergang, kalle folket til omvendelse og etter at Jerusalem var lagt øde, bringe ord om trøst og fremtidshåp til det jødiske folk i eksilet.
Ordene fra Salme 137 gir oss et lite innblikk i de følelsene jødene slet med under eksilet:
'Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!' (Salme 137, 1-5)
I min lesning av profeten Esekiel er det tre ting jeg har merket meg:
1. Vektleggingen av Guds herlighet.
2. Esekiel er opptatt av Guds hellige navn.
3. Guds lengsel er at Israel og nasjonene skal kjenne Gud.
Vi skal se nærmere på disse tre punktene i kommende artikler. Slå gjerne følge med meg i dagene som kommer.
fortsettes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar