Min livsregel, del 1: Sårbarhet

I den livsregel jeg har valgt å leve etter for mitt eget livs vedkommende, finnes det tre nøkkelord. Det første ordet er:

Sårbarhet.

Jeg ønsker å fremme en ærlighetsteologi hvor det er plass for å være svak, hjelpeløs. Hvor det er plass for undringen, spørsmålene, tvilen. Hvor man våger å snakke sant om livet, hvor sår legges til sår.

Vår tid er preget av at man skal lykkes, få til noe, av perfeksjonisme. Det er et kappløp om tiden. Jeg møter så mange kristne som er slitne, frustrerte, som opplever en 'åndelg nevrose', som også preger deres trosutøvelse preget av skyldfølelse av ikke å strekke til, av en manglende fred, et haltende bønneliv. Av hele tiden å skulle noe.

Alle disse menneskene solidariserer jeg meg med.
Gjennom egen sårbarhet.

Jeg vil kle av meg min styrke, og bli fullstendig avhengig av Herren.
Det er ikke mangel på styrke som er vårt problem.
Det er for mye menneskelig styrke.
Så mye at Gud ikke kan bruke oss som Han ønsker.

Men å vise sårbarhet og svakhet er ikke like akseptert i alle kristne sammenhenger. Derfor er det få ting jeg har fått så mye pepper for som når jeg snakker om 'svakhetens teologi', og noen kristne reagerer også fordi jeg snakker åpent om hvordan jeg opplever å leve med kronisk sykdom. Noen anser det som vantro, og at jeg burde bekjenne at jeg er frisk. Men da ville jeg jo lyve. Andre mener at jeg bruker sykdommen for å få sympati. Det siste oppleves som svært sårende og krenkende. Jeg  vil jo bare være ærlig og sann med eget levd liv. Men for de som sier slikt er nok svakhet og sårbarhet truende.
(fortsettes)